Teater

Lager teater om voksnes rolle når barn begår selvmord

Hva gjør de voksne når barn tar sitt eget liv? Finner de ­skyldige?

Vi møter en ung lærer. Et halvt år er gått siden hennes elleve år gamle elev tok sitt eget liv. Læreren er i samtale med foreldrene og skolens rektor.

Slik begynner Toril Goksøyr og Camilla Martens å fortelle. Stille og saklig. Alvoret synes å være med i alt de to gjør. Sjelden med en mer lavmælt kraft enn når de forteller om arbeidet med forestillingen 11 år som har premiere på Det Norske Teater neste uke. Den korte tittelen sirkler inn det umulige – at et barns liv tar slutt for egen hånd.

Spørsmålet om hvordan barna har det, kan ta nattesøvnen og sjelefreden fra alle foreldre.

11 år er en historie om hvordan de voksne tar det, ikke en historie om selvmord, understreker Goksøyr og Martens. Det norske teatret kaller det en historie om kjærlighet, ensomhet og forskyvning av ansvar.

LES MER: – Snakk, ikke lag mystikk

Fugleperspektivet

Publikum skal se ned på en skolegård fra fire meters høyde. Dette grepet på publikum har de brukt før. Slik enhver time på dagen 
gir oss mer enn ett inntrykk 
av gangen, vil de utsette våre sanser for mange inntrykk.

Hva er det du legger merke til hvis du på denne måten kan se alt mylderet i en skolegård? En elev leter etter gymbagen. En ­annen springer så fort at noe ­detter ut av sekken. Noen smiler til hverandre og ler. En 11 år gammel jente turner i klatrestativet.

Skolegården: Teaterpublikummet skal se ned på skolegården. – Du ser mye som er bra. Det som ikke er så bra, er ikke alltid lett å få øye på, sier regissør Camilla Martens.
Teaterpublikummet skal se ned på skolegården. – Du ser mye som er bra. Det som ikke er så bra, er ikke alltid lett å få øye på, sier regissør Camilla Martens. Foto: Det Norske Teatret

– Du ser mye som er bra – barn springer, klatrer og hopper. Det som ikke er så bra, er ikke alltid lett å få øye på. Jenter som stenger hverandre ute, for eksempel. Hvis du ser noe som er galt eller som du stusser over, hva gjør du da? Det er ikke alltid lett å vite, heller ikke om det er rett å gripe inn, sier 
Camilla Martens, før ­Toril Goksøyr tilføyer:

– Og hvem skal du gå til? Mange­
opplever at det er fint med et foreldrenettverk, men det er ikke sikkert det hjelper. Det første man gjør er å snakke med barna sine. Men vi voksne må lære oss hvordan vi kan snakke sammen.

Ensomheten

De tegner et utfordrende bilde. Ensom­heten rammer ikke bare enkelte barn. Når foreldrene oppdager at ­barnet deres er utsatt, kan de selv kjenne på en enorm ensomhet. Når en lærer får en mistanke om at én av de 28 elevene lider, skal hun samtidig takle at tre-
fire ­andre elever klatrer i gardinene.

– En slik lærer kan føle seg dypt ensom. Det er ikke lett å peke på at det eller det skulle vært gjort annerledes. Når det går galt, er årsaken enormt 
kompleks, sier Martens.

Av de mange tingene voksne vil bale med når det forferdelige har skjedd, er følelsen av skyld.

– Det kan igjen skape et ­behov for å se skylden hos de andre og finne feilene de gjør og legge ­ansvaret over på den andre. En lærer vil lete etter hva rektor kunne gjort annerledes og
omvendt. En mor vil kanskje 
lete etter hva far kunne gjort. Det er smertefullt. En far kan 
kanskje bli sikker på hva faren til en ­annen kunne gjort.

Det skal en landsby til for å oppdra et barn, er det sagt. De mener det motsatte kan gjøres gjeldende: Det skal mange mennesker til å gjøre det umulig for et barn å være til stede i livet på en god måte.

– Denne forestillingen handler om hva de voksne gjør, gjentar de.

LES MER: 10 bud for teater fra Goksøyr & Martens 

Klimatiltak

Goksøyr & Martens har snakket med mange ­involverte. De som har opplevd det forferdelige og andre som har vært og er utsatt for selvmordets mange ringvirkninger. Det er veldig forskjellig fra skole til skole hva slags klima det er for å snakke sammen.

– En lærer sa at om noe sånt hadde skjedd her, hadde hun løpt så fort hun kunne i frykt for å bli den skyldige. Det kan man forstå. Fortielse kan fortsatt være en strategi.

– Finnes det noe godt liv i 
vente for dem som opplever dette?

– Jeg tror det er noe de må bære med seg resten av livet. En mor fortalte at hun var blitt spurt av en hun kjente om hvordan datteren så ut da hun var død. Å bli møtt på en så direkte måte hadde hun opplevd som en stor lettelse. Endelig var det et menneske der som ville snakke om det som hadde skjedd. Man vil være forandret for alltid, men hvis det er mulig å snakke om sorgen, vil man være hjulpet, og det vil være mulig å leve videre i en hverdag som er overkommelig, tror Martens.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Teater