Teater

Reality-teater om retten til et helt alminnelig liv

De vil ikke piskes opp på fjelltopper av Lars Monsen. Unge funksjonshemmede har laget reality-teater om sin egen hverdag – den er dramatisk nok.

Tittelen Funksjonshemmet. Minutt for minutt forteller at de også harselerer litt med langsom-TV-konseptet.

– Dette blir minst like spennende som å se snø smelte, sier den litt bråkjekke programlederen i introen til stykket.

– Hvis du liker Skam, kan du glede deg til Lam, – eller kanskje skulle vi kalt det 71 grader rett vest? Vi kunne også gitt det navnet Big Bother, – eller Parkinsonekspedisjonen, sier han.

Teateret vil fortelle hvor lett – eller vanskelig – det er for en funksjonshemmet å ta seg frem i møte med skole, helsevesen, presse, arbeidsliv – og finalen er et jobbintervju.

LES OGSÅ: – Iskaldt på toppen i norsk film, mener vinner av Filmkritikerprisen, Erik Poppe

Skuespiller Johannes Loftsgård mener at selv i dramatisert form er dette en forenkling av det han møter i hverdagen.

– Det stadige møtet med fordommer er slitsomt. Vi må hele tiden bevise at vi ikke bare vil tappe mest mulig ut av statskassen, men at vi står for ressurser og vil bidra tilbake til samfunnet. Vi må veie ordene våre nøye i møte med institusjoner og ­enkeltmennesker, forteller han.

Her kan de slippe løs noen av spissformuleringene de vanligvis­ holder inne, og de dyrker selv­ironien – som overlevelses­mekanisme.

Utgiftspost

Spenningen mellom det å være utgiftspost – eller bidragsyter, er et sentralt tema.

– Jeg er lei av å konstant skulle­ bevise at jeg kan bidra med noe. Fordommene er der, nylig ble en venn av meg bedt om å snu i døra til et jobbintervju – fordi hun møtte opp i rullestol, forteller han.

Skuespiller Lin Christine Solberg har en muskelsykdom. I ­perioder kan hun bevege seg normalt, men innimellom må hun bruke rullestol for å spare energi.

– Jeg merker stor forskjell på hvordan jeg blir behandlet om jeg står oppreist, eller sitter i rulle­stol. I dag fikk jeg skryt av buss-sjåføren fordi jeg kom meg inn på bussen! Det er det vel bare fireåringer som får ellers.

LES OGSÅ: Den nye norske skjønnlitteraturen er full av fåmælte menn som føler seg oversett.

Lin Christine Solberg skifter dekk på bilen sin selv, hun går i fjellet, hopper i fallskjerm og dykker – nå gleder hun seg til teaterdebut.

– Jeg har en sykdom som kan holde seg stabil, eller som sakte vil forverre seg. Nå griper jeg alle muligheter til å gjøre mest mulig ut av livet – minnene vil være der når jeg ikke lenger kan gjøre alt jeg kan i dag.

I hverdagen bruker hun mye energi på enkle ting som for ­andre går av seg selv.

– Når jeg er fremme på jobb om morgenen, har jeg allerede gjort en jobb. Folk som ikke ­møter det som for meg er store hindringer, skjønner ikke hva det går ut på, naturlig nok. De situasjonene vi spiller ut i teaterstykket er spisset, men likevel tett opp til det vi opplever, forteller hun og håper forestillingen kan være en øyeåpner for de funksjonsfriske.

– Selvironi er en forsvarsmekanisme som faktisk fungerer. Vi skal alle ha rett til å vise at vi har det vondt, men jeg har det bedre når jeg kan møte fordommer og uforstand med latter, enn om jeg skulle legge meg ned og gråte, ­
sier Lin Christine Solberg.

LES OGSÅ: Tegner for å lege sår

Ironi

Regissør Marianne 
McGill forteller at oppsetningen bygger på innhentet materiale fra funksjonshemmede.

– Her skal vi ikke klatre fjelltopper med Lars Monsen, vi følger to ungdommer som har en enkel ambisjon om å skaffe seg et helt vanlig, anstendig liv. Skuespillerne spiller ut mye av det de faktisk opplever i sin hverdag, forteller hun. Selvironien er på plass, og de påpeker også den hyklerske sympatien funksjonshemmede kan bli utsatt for.

– Vi synger en helt grusom sang om «de søte små handikappede» som løper rundt i ­Paralympics. Den ville sannsynligvis blitt politianmeldt om den ble fremført av funksjonsfriske.

– Det er fullt mulig å le seg gjennom forestillingen, men det skal godt gjøres å ikke få med seg en litt alvorlig undertone, sier regissøren og påpeker at 87000 funksjonshemmede ufrivillig står utenfor arbeidslivet.

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Teater