Endevender nabolaget

Alle er invitert til «en kunstnerisk og sosial sammenkomst» som starter torsdag klokka tolv og varer i 72 timer på Black Box teater i Oslo. Nærmeste nabo er Nav Grünerløkka. De driver Kaffe­ Lykke – en kafé der unge folk som ellers har vanskeligheter med å få seg jobb, kan ­arbeide. De skal levere maten. Fra Grünerløkka skole i nærheten er barna i skolefritidsordningen med. Lenger nede i gata er det en moské. Teaterfolkene har banket på og invitert. Kanskje kommer de og deltar i samtalen.

– På Torshov er det et transittmottak. Vi håper at de kan være med, for vi vet lite hva som skjer der. Black Box er en del av en urolig verden. I utgangspunktet var tanken bak teatrets svarte boks et ønske om å være et åpent rom. Det er blitt mer og mer spesialisert og lukket. Hva skjer når vi blander mennesker fra teater og lokalmiljø? sier igangsetteren Helle Siljeholm.

Umulig fantasi

Hun er koreo­graf, danser og billedkunstner og kaller det hun har satt i gang for en kunstnerisk happening og en poetisk undring over hvordan samfunnet kommer til å være i fremtiden. Da må det «sosiale fantasier» til. For å illustrere hva det kan være, viser Siljeholm til Et dukkehjem. Ved å la Nora forlate hjem og barn, åpnet Henrik Ibsen et handlingsrom som få hadde sett muligheten av.

– Filosofen Franco Berardi sier sosial fantasi er blitt tilnærmet umulig, sosialt, teknologisk, politisk og økonomisk. Mulighet finnes fortsatt i poesien. Der er kanskje vår sjanse. Teatret er blitt et teater for teaterpublikummet. Vi sier alltid at vi vil åpne opp, men er det det vi gjør? spør Siljeholm.

Hun henter fram et skjermbilde­ og viser hva sjøstjerne-modellen­ går ut på. Begrepene node og starfish som har gitt happeningen navn, er hentet fra dataspråket­ og betegner et nettverk der alle punkter i nettet er forbundet med hverandre uavhengig av noe ­sentrum og likeverdige uavhengig av den enkeltes ressurser.

– Vil publikum skjønne hva de er med på?

– Det spør vi oss om også. La oss snakkes sammen om et halvt år. Dette er litt «saktegående» teater, kanskje også i ringvirkningene. Kanskje leder det til et nytt samarbeid i bydelen, sier Siljeholm.

Korallrev

Alvoret i slabberaset­ ligger her. Heller ikke teatret har klart å åpne opp for alle. De færreste av dem de nå har vært i kontakt med i nabolaget, har et forhold til teatret selv om det har hatt adresse i Marstrandgata siden 2004. Håpet er nå å lokke flere og andre enn det gjengse teaterpublikummet.

– Folk kan komme inn i prosjektet med veldig ulike utgangspunkter og investere mye eller lite av sin egen aktivitet. Det gjelder også for det kunstneriske vi bygger opp. Alt er like mye verdt, fordi vi ønsker at det skal kunne bli brukt av flere, forstått av flere. Hvis man tenker i den retningen, betyr det at prosjektet heller ikke blir fullendt. Det er ikke hensikten, sier Siljeholm.

Korallrev danses, sjokolade­fabrikkhistorien gjenfortelles, modelljernbane bygges. Og når det går mot natt: En teatertekniker med livslang erfaring i å overnatte på teatret skal gi gode råd til dem som bare vil finne seg en krok å sove i. Inntil 20 mennesker kan overnatte på ­madrasser.

– Har politikerne vist interesse? – Vi venter fortsatt på svar om de kommer til samtale om gjestfrihet som inngår i programmet, sier Siljeholm.

Modellbygger

Ove I. Hagen er med fordi han tilhører et lokalt modelljernbanemiljø. Da teatret ringte ham, pirret det nysgjerrigheten. Nå har han bygget opp en modelljernbane i et rom på teatret.

– De kaller det sosial fantasi, og det handler vel om å blande folk
i nabolaget og bli kjent på kryss og tvers av hva man driver med, sier Hagen.