Vil ikke tvinge Jesus på folk

– Under oppveksten var Jesus for meg en større helt enn Tarzan. Jeg har levd med ham hele livet, men vet fremdeles ikke helt hvem han er eller hvorfor jeg trenger ham, sier Bjørn Eidsvåg.

– For meg var ikke Jesus noen konkurrent til Tarzan. Det var under forestillingen med Markus­evangeliet jeg fant troen. Mens Bjørn nok har hatt et behov for å frigjøre seg fra trostradisjonen han vokste opp i, har jeg hatt et tilsvarende behov for å forplikte meg på troen. Dét betyr ikke at troen min ikke er i bevegelse. Bjørn og jeg har uansett hatt en temmelig kryssende kurs når det gjelder vårt forhold til Jesus, sier Petter Dass-vinner Svein Tindberg.

Mens Bjørn nok har hatt et behov for å frigjøre seg fra trostradisjonen han vokste opp i, har jeg hatt et tilsvarende behov for å forplikte meg på troen.

Ikke vekkelsesmøte

– Vi kommer fra to ulike leire: Jeg fra bedehusene i Sauda og en kristelig bakgrunn, og Svein fra et frittenkende teatermiljø med liberale foreldre. Men så møtte­ han altså Jesus likevel, som ­hovedpersonen i en av de store fortellingene i verdenshistorien, sier Eidsvåg.

I Etterlyst: Jesus på Det Norske Teatret, stiller både den erfarne skuespilleren og den ikke mindre erfarne presten og artisten spørsmålene: Hvem var egentlig denne Jesus? Hva stod han for? Trenger vi ham – eller noen som ham – i dag?

– Forestillingen er Bjørn Eidsvågs trosreise, men jeg er til stede i den – som skuespilleren Svein Tindberg. Selv om jeg har min kristne tro, også på at Jesus var Guds sønn, så er det heller ikke denne gang som privatperson jeg snakker om dette fra scenen.

– Dette blir ikke et forkynnende stykke. Og definitivt ikke noe vekkelsesmøte, sier Eidsvåg.

– Jeg håper folk blir berørt, ja, beveget av det de opplever. Det er det som gjør at jeg driver med dette. Skulle noe også ­endres i dem, er det også fint, sier Tindberg.

MIN TRO: Svein Tindberg fann vegen til Gud gjennom teateret

Ville blitt bassgitarist

Før kveldens premiere har Bjørn Eidsvåg hodet så fullt av manu­s og memorering av tekst og spill, at han ikke har tid å stille til ­intervju sammen med Tindberg. Eidsvåg-uttalelsene i ­denne ­saken er derfor hentet fra Det Norske Teatrets repertoar­magasin.

Tindberg, derimot, har vært i teatergamet siden 1976, og tar gjerne en forhåndsprat ­etter mandagens prøve. Jesus og kristen tro, er dessuten ikke lenger et fremmed tema for ham: I 1994 holdt han den første av 220 forestillinger med Markusevangeliet (for 75.000 mennesker), og seks år senere fikk han samme suksess med Apostlenes gjerninger. Med Abrahams barn, om de tre verdensreligionene, fikk han i 2012 Heddaprisen for «Årets forestilling».

– Hvordan er det å skulle dele scene med Bjørn Eidsvåg?

– Jeg gleder meg. Bjørn og jeg er nokså forskjellig, men vi har kjent hverandre lenge. Jeg har alltid vært en stor beundrer av sangene hans, flere av dem er jo ren poesi. At han under forestillingen stiller med fullt band, er fantastisk. Selv ville jeg ­aller helst ha blitt bassgitarist, ler Tindberg.

Spenstig bevegelse

Bjørn Eidsvåg sier behovet for å lage en forestilling om Jesus gradvis har bygd seg opp.

– Jeg har fortalt litt om troen min under konserter, i små anekdoter og historier. Det slo meg at jeg burde systematisere det, og samle det til en helhet.

Det ble ingen bok, men et teaterstykke. Saudabuen har brukt halvannet år på å gå sitt livslange forhold til misjonæren fra Nasaret nærmere etter i sømmene.

– «Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg», er jo et genialt kamprop for en ­bevegelse. Også teologisk, har jeg gjennom arbeidet med stykket fått bekreftet at Jesus og følges­vennene hans var en spenstig og radikal bevegelse, og fremdeles er det.

LES OGSÅ: Fra Hellig Olav til Ole Hallesby

Bibeltroskapen

Likevel spør Eidsvåg i forestillingen om vi i vår tidsalder kanskje har vokst fra dette med å ha et idol som Jesus.

– Jeg ender likevel opp med å slå et slag for Jesus. Han er ikke det verste forbildet å ha. Det jeg ikke kan akseptere, og som jeg håper forestillingen vil avsløre, er de talløse forsøkene som opp gjennom historien er gjort på å tvinge religionen på folk. Presteskap som har funnet opp hekser, vantro, og skjærsild, har ­etter mitt syn bedrevet ren overtro. Det er et utslag av behovet en del mennesker har for å kontrollere andre.

Det er når Eidsvåg tar bort alt dette, at han i forestillingen prøver­ å finne ut hva han står igjen med.

– Er dét nok til at jeg med rak rygg kan kalle meg kristen? Er det nok argumenter, som ikke har med den forferdelige bibel­troskapen å gjøre; hvor det hevdes at dette er Guds Ord som må følges, uansett. Noe som er komplett umulig i vår tid, fordi Bibelen er så full av motsetninger, og tullball som: «Dersom tunga di lokker deg til å lyve, er det bedre å skjære den av», sier han.

– Jeg har aldri hatt sansen for å tvinge på folk Jesus med Skriften i hånd. I Abrahams barn ser jeg etter hjertet i religionene. Paulus sier at bokstaven dreper, mens ånden gjør levende, sier Tindberg.

Det betyr ikke at Tindberg ikke synes mange av Bibelens tekster er fantastiske, for det har han opplevd at de er.

– Når jeg leser bibeltekster, er det så jeg kan høre at bakom dem synger Gud. Et skriftsted kan også inspirere meg til å gå dypere i stoffet. Poenget er at man må nærme seg stoffet med ydmykhet, ikke hovmod.