Synger kristen tro rett inn i politikken

Den 78 år gamle gospel- og soulsangeren Mavis Staples ­startet karrieren i ­familiegruppa ­Staple Singers i 1949. Det nye ­albumet If All I Was Was Black er ­ifølge ­Mavis Staples selv «en tematisk plate om USA i dag, men med ­spøkelser fra for­tiden». Hun sammenligner dagens ­amerikanske samfunn med ­tiden da hun ­turnerte med ­Staple ­Singers på 50-, 60- og 70-­tallet.

Selv om gruppa ­samlet fulle hus, var det ingen festreise. Å være svart, med Bibelen som basis for ­livet de levde, og for ­sangene de sang, gjorde mange hvite ­amerikanere rasende. Når den rutinerte ­sangeren i dag ser seg rundt, konkluderer hun med at det fremdeles ikke er noen fest å være svart, i et land som ­ledes av den presidenten de har i USA i dag.

At Mavis Staples og U2 samtidig gir ut nye album med en bredside mot det politiske ­styret i Amerika, er dårlig nytt for ­Donald Trump. Den TV-sendte hyllestkonserten for Mavis ­Staples i Chicago’s AuditoriumTheatre i 2014, med en flokk av de mest respekterte artistene i USA i dag, viste hvilken massiv støtte hun fremdeles har blant publikum og artistkollegaer.

Guds hitmakere

Faren Pops Staples, som døde i 2000, var en nær venn av både ­Aretha Franklin og Martin Luther King jr. ­Familiegruppa Staple ­Singers, hvor han sammen med ­barna Cleotha, Pervis, ­Yvonne og ­Mavis, begynte å spille ­gospel i kirkene i Chicago, var ­inspirert av begge de ­amerikanske ­personlighetene. Da Staple ­Singers utvidet repertoaret til å favne også verdslig soul og R&B, ble de ikke bare kalt «God's ­greatest hit-makers», men også menneskerettighetsforkjempernes fremste ­kulturelle våpen. Mavis Staples har aldri sluttet å kjempe, hverken for Gud eller de svartes, ja, alle ­menneskers, rettigheter.

LES OGSÅ: Endelig har Bob Dylans kristne periode fått sin renessanse.

Tro og rettferdighet

Jeff Tweedy, som har skrevet ­samtlige ti låter på If All I Was Was Black, tre av dem i samarbeid med ­Mavis Staple selv, har både med Wilco og på egne utgivelser ­markert seg som en politisk bevisst artist. «This life surrounds you. The guns are ­loaded.» heter det i åpnings­låten «Little Bit». I «Try Harder» ­synger Mavis: «There's evil in the world, there's evil in me». Om det siste er en metafor, eller ment bokstavelig, er ikke godt å si. I forbindelse med ­utgivelsen, sa Tweedy til Los Angeles Times: «I dont think I put anything in ­Mavis' mouth that she didn't want to sing».

De kjenner hverandre, ­Mavis og Jeff. Også hennes ­forrige ­album, One True Wine, ble ­laget i samarbeid med Wilco-sjefen. Da var det ­gospelsangeren, mer enn soulartisten og ­politikeren, som presenterte seg med hele sin musikalske og åndelige ­pondus: «Holy Ghost», «Jesus Wept», «What Are They Doing In ­Heaven Today», «Woke Up This Morning (With My Mind On Jesus)» og «Sow Good Seeds». ­Tilsvarende forkynnende ­tekster var det også på faren Pops ­Staples siste ­album, Don't Lose This, som han ikke rakk å gjøre ferdig før han døde i 2000, men som Mavis fikk Tweedy til å legge siste hånd på.

LES OGSÅ: Bruce Springsteen er den første ­musikeren som ­tildeles Bjørnstjerne Bjørnson-prisen.

Prince

Kort tid etter at studio­arbeidet med det nye albumet ble avsluttet i fjor høst, ­spurte Bob Dylan om hun kunne bli med på 19 førjulskonserter ­under hans Never Ending World Tour. Mavis Staples sa ja, selv om hun sa nei da Dylan prøvde å sjekke ­henne opp i 1967. Hun sviktet ikke en gammel venn. Gamle venner har heller ikke sviktet henne: På ­slutten av 1980-­tallet var hun ute å kjøre, både fysisk og økonomisk, da den i dag ­avdøde og omdiskuterte pop-­eksentrikeren ­Prince tok ­henne under purpur­vingene sine: Han betalte ­gjelden ­hennes, han fikk henne på ­beina – ­fysisk og ­musikalsk.

­Albumene Time Waits For No one (1989) og The Voice (1993) kom på ­Prince' plate­selskap Paisley Park ­ Records. Inni ­albumcoveret ­omtaler ­Mavis Prince som «my earth angel – heaven must have sent you». At Mavis var ­evangelisk kristen, mens ­Prince var et Jehovas vitne, var ikke noe problem. Låten «A Man Called Jesus» fra plata ble et ­felles ­vitnesbyrd om hva som var ­viktigst for dem.

For Mavis Staples har kristen tro og livet hun lever, det livet hun mener alle folkeslag og samfunnslag er en like viktig del av, alltid vært to sider av samme sak. Hennes utvetydige og frimodige synspunkter om troens forplikt­elser sosialt, humant og politisk, har gitt henne respekt. Hun blir lyttet til når hun går i rette med dem, som med Bibelen i hånd, er mest opptatt av seg og sitt.

Umulig i Norge

Sannsynligvis har respekten og beundringen for Mavis Staples fra dem utenfor kirkens vegger, også å gjøre med den musikktradisjonen hun står i. Slik også Aretha Franklin, Sam Cooke, Marvin Gaye, ­Johnny Cash, Merle Haggard, Elvis og Jerry Lee Lewis stod i skjæringspunktet mellom den verdslige klubben på lørdagskvelden, og den sakrale, og kristne, gudstjenesten søndag formiddag, har Mavis Staples beveget seg ­mellom kjødet og ånden, frist­elsen og forsoningen, synden og nåden.

Spenningsfeltet hvor de fleste populærmusikalske stil­arter har fått sin kanskje viktigste nerve. Mavis Staples har ikke hatt den ene foten i kirken og gospel, og den andre i nattklubben og soul, hun har hatt begge føttene begge steder.