Sykehusklovn snakker om døden til barn

I den vakkert illustrerte bilde­boken Jeg er Døden, tar Elisabeth Helland Larsen tak i et tema mange voksne synes det er vanskelig å snakke med barn om. I Larsens bok er døden en mørkhåret jente på rosa sykkel, som triller gjennom et landskap der noe må visne hen og dø for at nytt liv skal kunne spire. I tillegg til å skrive barnebøker er Larsen kunstnerisk leder for ­sykehusklovnene.

– I mer enn 20 år har jeg jobbet med klovning som kunstnerisk verktøy i møte med barn som er i en unntakstilstand, i flyktning­leirer, på asylmottak og sykehus – altså i en type setting der ­døden aldri er langt unna, forteller Larsen.

Distanse

Larsen mener at vi i nordisk kultur har en unaturlig stor distanse til døden, som tross alt er en høyst naturlig og nødvendig del av livet.

– Jeg tror døden er mer til stede i livet i enkelte andre kulturer. Barn tar del i ritualer og får dermed et mer naturlig og mindre anstrengt forhold til døden. I Jeg er døden har jeg derfor forsøkt en svært håndfast tilnærming til døden. Jeg vil gjerne stikke hull på det tabubelagte temaet ­døden er. Vi trenger ikke å ty til en spurv i en skoeske for å forklare det for barn.

Døden er ikke noe nytt tema i barnelitteraturen, men skal vi tro Larsen pakkes den ofte inn i et tykt lag fantasi.

Det er smertefullt at små barn skal måtte forholde seg til døden.

– Unni Heltne, Senter for krisepsykologi

– Brødrene Løvehjerte tar opp død på en svært vakker måte, men går veien om fantasien. Jeg gir ingen svar på hva døden er, eller hva den innebærer, jeg prøver bare å rette søkelyset mot et mildt sagt allmenngyldig tema.

LES OGSÅ: Vi tar de siste samtalene på Facebook, sier ungdomsbokforfatter.

Naturlig

Larsen mener barn i utgangspunktet har et naturlig forhold til døden.

– Det er ofte vi voksne som synes at døden er et ubehagelig samtaleemne. Jeg opplever at barn har et veldig naturlig og uproblematisk forhold til døden. Finner et barn en livløs frosk, ­peker det gjerne og sier som den mest naturlige ting i verden at «den er død».

– Hvorfor trenger vi en slik bok?

– Jeg har savnet en slik bok selv, og har et ønske om at vi skal kunne ta opp døden på en mer direkte måte. Nylig fikk jeg en bokmelding fra en ni år gammel håndballspiller som lød som følger: «Jeg er døden er en fin bok som lærer barn at alle kommer til å dø, og at de ikke skal være redd for det.» Hun traff spikeren på hodet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Abstrakt

Unni Heltne er daglig leder ved Senter for krisepsykologi og spesialist i klinisk psykologi. Hun vet ett og annet om å snakke med barn om døden.

Heltne mener at en av grunnene til at voksne synes dette er vanskelig å ta opp, handler om at døden er et ukjent og usikkert tema.

– Det er vanskelig å forklare noe vi ikke selv forstår. Det er smertefullt at små barn skal måtte forholde seg til døden. Kort fortalt er det ikke så enkelt å f­inne gode svar.

Ifølge Heltne vil små barn, helt opp til skolealder, ha problemer med å forstå begrepet død. For dem er for eksempel «alltid» og «aldri» veldig abstrakte begrep.

En sosialmedisiner som Per Fugelli er med på å normalisere vårt forhold til døden.

– Eivind Eggen, sosialantropolog.

Vær konkret

– Det at den døde aldri kommer tilbake, er vanskelig å forstå. De er helt enkelt for små. De kan forstå at den døde slutter å puste, at neglene og håret slutter å gro, at de ikke kan spise og at de gradvis blir til jord, men de kommer gjerne­ tilbake med spørsmål: «Når kommer han eller hun tilbake?» Derfor er det, uavhengig av alder, viktig å være veldig konkret.

Heltne mener det er lurt å styre unna språklige bilder.

– Små barn har problemer med bilderikt språk. Et begrep som «han sovnet inn», kan virke skremmende. Hvis bestefar sovnet inn, betyr det at jeg blir borte når jeg sovner? De overfører et begrep til de erfaringene de selv har gjort seg, sier Heltne.

Les også: Sorgdelingen er blitt større.

Ikke fremmed

Eivind Eggen er sosialantropolog og faglig l­eder for personlige begravelser i Fonus begravelsesbyrå. Han tror ikke nordmenn gjemmer døden unna i større grad enn i andre kulturer.

– I noen grad er det en ­berøringsangst der. Det er litt av fenomenet bak hele gravferdsbransjen, at vi vil ha noen ­andre til å ta seg av de reint ­fysiske ­aspektene ved døden. Det er en avstand mellom oss, de levende, og de døde.

Eggen mener at denne avstanden avtar med tid.

– Jeg opplever at avstanden blir mindre. En sosialmedisiner som Per Fugelli er med på å normalisere vårt forhold til døden. Den får større plass i offentligheten enn den gjorde, det ser vi hver gang vi er med på en av disse ­offentlige sørgehøytidene vi får etter en katastrofe. Det samme tror jeg en bok som Jeg er døden bidrar til, sier Eggen.

Ikke karneval

Meksikaneres nærmest ironiske feiring­ av døden, med fortæring av ­dødninghodesukkertøy og karne­­val-liknende tilstander på De dødes dag, betyr ifølge ­Eggen ikke at de har et mer ­naturlig ­eller avklart forhold til døden enn nordmenn.

– Vi kan ikke forvente at nordmenn skal feire sine døde på en utbasunerende måte, slik vi ser for eksempel i Mexico. Om ­døden ikke er fremmed for oss, er den mer privat. Å gå på graven er ikke noe du gjør til en ­sosial greie med venner, men noe du gjør med de aller nærmeste på spesielle merkedager. Begravelse er den største, mest sosiale og offentlige markeringen. Med minne­stunden trekker døden seg tilbake til privatsfæren, sier Eivind Eggen.