Strippes for kontroversielle ytringer

Med denne ukens åpning av ­Israels største moderne dansefestival, har den pågående konflikten mellom kulturminister Miri Regev og landets kunstnere eskalert. For tredje gang i år slår Regev hardt ned på innholdet ved en kunstfestival. Denne gangen nektes tre forestillinger som er en del av Jerusalem International Dance Weeks økonomisk støtte, fordi de involverer enten full ­eller delvis nakenhet. Det er ifølge kulturministeren «skadelig for Israels grunnverdier som en jødisk og demokratisk stat».

– Det er farlig når regjeringen har meninger om det kunstneriske innholdet, påpeker den israelske dansekunstneren Adi Shildan overfor The Guardian.

Han ser på kuttet i støtte som et forsøk fra israelske konservative på å begrense det offentlige rommet for ytring.

– Bør det gå noen grenser for hva kunsten kan inneholde?

– Om virkemiddelet kan legi­timeres, kommer an på hva slags problemstillinger man ønsker å ta opp. Det har lenge vært en trend med total nakenhet på scenen, og alt som er en trend, mister jeg litt interessen for, sier koreograf Jo Strømgren, når vi viser til det avkledde eksempelet fra Israel.

Han påpeker at nakentrenden i hovedsak begrenser seg til et lite geografisk område, nemlig Sentral- og Nord-Europa. Selv har han reist over hele verden med sine danseforestillinger, også til muslimske land.

– Jeg føler hele tiden på hvordan kulturer og regler begrenser meg som kunstner, men jeg synes det er greit å ta hensyn til andre verdinormer og regler. Det handler ikke om å la seg bli kuet, men om å vise respekt for en ­annen kultur. Jeg ville for eksempel aldri gått i bresjen for å støtte ­nakenhet i Israel, sier Strømgren.

Utvanner kunsten

Israel er et demokrati som gir enhver borger definisjonsmakt, så den kampen kan de ta selv, mener koreografen. Han er bevisst på å balansere kunstuttrykket opp mot de ulike lands moralske koder. Da blir det fort ulike instrukser til kostymeavdelingen.

– Hvor grensen går, varierer fra sted til sted. Nylig hadde jeg en forestilling der en hel akt ble danset med nikab. Det skapte­ null reaksjoner i Sveits, men ville trolig blitt ramaskrik i en del ­andre land, sier Strømgren.

Han nevner i fleng: I USA må man holde seg unna rasespørsmål og røyking, i Russland må man unngå homofil tematikk og la være å banne, i Polen og Irland er det lett å bli anklaget for blasfemi hvis man ytrer seg om religion.

– Utvanner kunsten

Strømgren betrakter seg selv som en lite politisk kunstner, og er med det et aldri så lite utskudd blant dagens kunstnere.

– Etter terrorangrepet 11. september kom den politiske vinklingen av kunsten for alvor, ikke i form av spørsmål, men som ­utropstegn. I Norge blir det sett på som prisverdig å være bastant, det synes jeg er rart. Jeg blir skeptisk når norske kunstnere samler seg til opprop om ­Afghanistan. Når ble kunstnere eksperter på utenrikspolitikk? undrer Strømgren, som ­mener det politiske engasjementet har blitt en trend som utvanner kunsten.

– Vi lever i en merkelig tid, med stor mangel på ydmykhet. Har kunstnere en magefølelse på noe, har de rett til å si det som et «statement». Jeg vil litt tilbake til opplysningstiden der fakta, analyse og ettertenksomhet var dyder.

– Skal ikke kunsten være mest mulig fri?

– Jo, men man må samtidig se på motivasjonen. Det finnes gråsoner i kunsten som ikke finnes ellers i samfunnet. Kunsten er en abstraksjon av virkeligheten. Du kan ikke si neger på gata, men du kan si det i en forestilling som henspiller på noe rasistisk.

Scenekunstner Marius Kolbenstvedt snur spørsmålet på hodet: Hvor går grensen for hva en kulturminister kan bry seg om?

Styresmaktene

Miri Regev har også tatt støtten fra forestillinger som kritiserer styresmaktene i landet. Å sette grenser for hva kunsten­ kan omhandle, er mye mer problematisk enn nakenhet. Noe av kunstens kjerne er å kunne kritisere, påpeker Kolbenstvedt, som selv har jobbet med flere israelske kunstnere ved tidligere­ ­anledninger.

Det finnes også norske eksempler på at kunstens innhold avler kraftig kritikk. Som da performancekunstneren Julian Blaue i 2010 fikk 270.000 kroner i statlig støtte for en forestilling der han halshugget tre høner og penetrerte en kvinne med en dildo. Marius Kolbenstvedt påpeker at Blaue til hans forsvar alltid er etisk reflektert rundt arbeidet sitt.

– Man kan ikke si at kunsten er et frirom som ikke behøver å forholde seg til etikken, men man kan velge å utfordre eller trampe over den rådende etikken. Blaue tar selvkritikk hvis han har gått for langt, og reflekterer også over det i senere verk. Slik tar han sitt etiske ansvar alvorlig.

Lynsjestemning

Julian Blaue opplevde kritikk på grensen til «lynsjestemning» i etterkant av forestillingen, og valgte på et tidspunkt å rømme landet.

– Kan etikken og moralen ­utgjøre en trussel for kunsten?

– Mer enn å være et hinder, er etikken et verktøy. Det finnes forskjellige etiske retninger og ingen tydelige svar på rett og galt, men etikken bidrar til et tyde­ligere språk rundt disse spørsmålene. Det kan også kunsten gjøre, påpeker Kolbenstvedt.

Han har selv kjent maktens sensur på kroppen. I anledning Bjørnsonfestivalen i jubileums­året 2010 lagde han og kollega Pia Maria Roll forestillingen «Over Ævne III», som skulle settes opp på Bjørnsonhuset i Molde.

– I forestillingen prøvde vi å trekke noen av de tingene Bjørnson kritiserte inn i vår samtid, som samrøret mellom finanseliten og makteliten. Den henspilte blant annet på saken der Kjell Inge Røkke lånte penger til Tore Tønne for å få innflytelse. Men da en av arrangørene fikk se forestillingen, ble vi nektet å spille fordi det var et bygg som samarbeidspartnere av Røkke hadde vært med å finansiere. Knebling via sponsormidler er ikke uvanlig i Norge. Her handler det om kapital og sponsormakt som den nye sensuren.

Daværende festivalsjef, Silje Engeness, har en annen forklaring.

– På grunn av økonomiske årsaker måtte denne forestillingen vises på en mindre scene, hevder Engeness.

Farlig

Komponist og musiker Maja S.K. Ratkje kjente på hvilke krefter som er i sving, da hun for fem år siden ble spurt om å kuratere en konsertserie hun kalte «Voices That Matter» til Festspillene i Bergen. Her opplevde hun at festivalen forsøkte å stilne den sterke, kvinnelige stemmen de selv hadde invitert.

– Da jeg ikke ønsket å ha Statoil, som var festivalens hovedsponsor, stemplet på mine konserter, oppdaget jeg at markedsføringen av meg ble betydelig dempet. Festivalens offisielle portefølje som ellers inkluderte alt som var relatert til festivalen, inkluderte heller ikke et ord fra debatten jeg reiste rundt Statoils sponsing av festivalen, forteller Ratkje.

Markeds- og kommunikasjonsdirektør ved Festspillene, Nina Lauvsnes, sier de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen om at de ønsker å unngå debatt, og påpeker at de kom artisten i møte ved å legge til rette for hennes ønske om markedsføring uten sponsorlogoer.

Skjult makt

Ratkje mener at aktører som Statoil sponser kulturlivet i en desperat jakt på bedre omdømme. At de i samme slengen lager kontrakter der artister og alle involverte, må skrive under på at de ikke skal kritisere sponsoren, vitner om en farlig form for sensur, ifølge musikeren. Som grunnlegger av aksjonsgruppa «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv» har hun blant annet vært med på å få Statoil ut av musikkfestivalen «By:Larm», samt reist den generelle debatten rundt den massive fossile sponsingen av kulturen.

– Jeg har fått høre via andre at festivaler kvier seg for å booke meg, fordi jeg har kontroversielle meninger. Men det er det verdt. Det er ikke åpenlys sensur som forbud mot nakne kropper på norske scener. Men i den skjulte makten som ligger i deler av næringslivets sponsing av kulturen, ligger en langt farligere form for sensur, mener Maja S.K. Ratkje.

Ikke krav

Informasjonsdirektør i Statoil, Bård Glad Pedersen, sier avtalen med Festspillene ikke stiller krav til artistene.

– Men som sponsor og partner med Festspillene i Bergen forventer vi selvsagt at de bidrar til positiv eksponering av Statoil i samsvar med vår avtale, og at de ikke opptrer på en måte som skader Statoil, påpeker Pedersen.