Bøker

Støy på hjernen

På flukt fra et støyende renoveringsprosjekt i blokka si, befinner hovedpersonen i Festningsverket seg plutselig i en skjærsildaktig underverden.

Det er ikke helt enkelt å sammenfatte handlinga i David Lies andre roman Festningsverket, her er et utall av mer eller mindre realistiske hendelser og sidespor. Men for å kort oppsummere rammefortellinga møter vi en arbeidsløs hovedperson som bor i en forstad til Göteborg sammen med samboeren og deres to barn. Blokka de bor i holder på å renoveres som ledd i gentrifiseringsprosjektet Willhemlyftet. Hovedpersonen holder på å gå fra forstanden av støyen fra bygningsarbeidet, spesielt plages han av lyden fra et kjernebor og av mannen som trakterer det, Operatøren. På sammenbruddets rand går han til psykologen Sara Sundström i håp om at hun kan redde ham.

Absurd og eksistensialistisk

Festningsverket starter på en relativt realistisk måte med en kritikk av den økende gentrifiseringen av Göteborgs forsteder og storkapitalens forakt for dem som alt bor der. I takt med hovedpersonens tiltakende vanvidd, blir handlingen mer og mer absurd og eksistensialistisk, og den drømmeaktige turen ned i underverdenen gir assosiasjoner til både Alice i Eventyrland og Den guddommelige komedie. Psykologen Sara Sundström er en slags Alice i Eventyrland-kanin som fører ham ned i kaninhullet, mens Operatøren kan leses som fergemannen Kharon fra gresk mytologi som bringer hovedpersonen over til dødsriket.

Informasjonsmangfoldet

Jeg liker hvordan David Lie lar støyen representere den moderne virkeligheten, både som uttrykk for den diskriminerende boligpolitikken som føres i Gøteborg, og som metafor for informasjonsstrømmen vi stadig utsettes for. Underverdenen hovedpersonen føres til leser jeg som et symbol på sinnet hans, et støyende sted hvor alle inntrykk, ideer og tanker er materialisert, og som han må rydde opp i for å finne sjelefred. Denne visualiseringen av hvordan man kan gå seg vill i informasjonsmangfoldet tror jeg mange vil kjenne seg igjen.

Umotivert

På den negative siden er Festningsverket en i overkant pratsom bok, og kunne med fordel vært korta ned. Romanen er spekket med umotiverte passasjer, lange og kronglete setninger, overflødige gjentakelser, bekreftelser, fornektelser og korreksjoner. I tillegg har forfatteren en forkjærlighet for anglifiserte og pretensiøse fremmedord som «dubiøs», «inklinert», «diminutiv» og «ominøs», ord som ikke bidrar med annet enn irritasjon under lesingen. Én forklaring er jo selvfølgelig at språket er ment å gjenspeile støyen i hovedpersonens hode, noe som i og for seg er en god idé. Dette kunne imidlertid vært gjort på mindre pratete og mer interessant vis.

Skiller man ut den overflødige larmen, byr Festningsverket likevel på originale perspektiv på samtiden og vilkårene vi lever under.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker