Størst blant dem er kjærligheten

Det kan være rart å tenke på at vi ikke skal mer enn knappe femti år tilbake i tid før homofilt samliv mellom menn var forbudt i Norge. Ikke før i 1972 ble forbudet opphevet. Det finnes med andre ord en hel generasjon eldre som i dag vet hva det vil si å kriminaliseres på grunn av legning. Det er denne generasjonen vi møter i Odd Klippenvågs siste roman Et elskelig menneske.

Hovedpersonen Birger driver et relativt vellykket kunstgalleri i Oslo. Flere av kunstnerne han stiller ut har suksess, han reiser jevnlig, fortaper seg i musikk, film og litteratur. Men det er tydelig at det er noe som plager ham. Allerede i bokens åpning er han tynget av mismot, han lurer på om alt han har gjort har vært forgjeves. Ble egentlig livet slik han hadde drømt om?

Fornyet vennskap

Dette forandrer seg en høstdag når galleriet hans får besøk av Kjerand, en gammel barndomsvenn fra Telemark. Besøket, skal det vise seg, er dessverre ikke en ren høflighetsvisitt for å mimre om gamle dager. Kjerand har prostatakreft og er i byen for å begynne behandlingen. I løpet av kort tid gjenopptar og fornyer de to mennene vennskapet sitt. Undertrykte følelser siver til overflaten, og sakte, men sikkert er en kjærlighetshistorie i ferd med å utfolde seg.

Fra og med dette punktet balanserer boken hårfint på en patosfylt egg, men uten at det tipper over. Forfatteren tematiserer livets forgjengelighet med en lavmælthet som kler Birgers personlighet, men intensiteten i språket stiger noen grader etter at han treffer Kjerand. Samtalene de to fører, er blant annet krydret med utropstegn, som om forfatteren ønsker å illustrere at de begge har fått hver sin vitamininnsprøytning som et resultat av forelskelsen som oppstår mellom dem. Fortellingen, kjærligheten og strukturen er enkel og forutsigbar, men iført en elegant språkdrakt, evner romanen likevel å fenge.

Politisk brodd

Det henger også sammen med at dette ikke bare er en elegi over tapt kjærlighet. Det er tydelig at forfatteren vil noe mer, at han har tilført boken en politisk brodd som kommer til syne gjennom spissfindige hint. Som et resultat av å ha møtt og elsket Kjerand, kan det virke som Birger blir mer åpen og mindre forknytt når det gjelder egen legning. Ved flere tilfeller forteller han for eksempel om forholdet til Kjerand til personer han trolig ellers ville vært taus overfor, og som blant annet ikke ante at han er homoseksuell.

Selv om Birger riktignok begrunner sitt profesjonelle eller formelle sinnelag med behandlingen av kunder i galleriet, er det ikke utenkelig at dette i vel så stor grad skyldes en oppvekst med en annerledes legning på et lite sted hvor sladder og rykter lett oppstår. Når han mot slutten av boken deltar i en homoparade i Sydney kan dette tyde på en forløsning hvor han som et resultat av å ha elsket Kjerand, også lærer å elske den han hele tiden har vært og ble.

Kraftfull

Fordi vi i Norge tilsynelatende er så eksemplariske på å inkludere alle, kjempe for like rettigheter for alle, uavhengig av kjønn, legning eller tilhørighet, blir boken ekstra kraftfull ved at den minner oss på at det ikke er så lenge siden også vi diskriminerte hele samfunnsgrupper med støtte av staten. Det gjør inntrykk å bli fortalt denne historien gjennom de eldres øyne, mennesker som vokste opp i en tid hvor det å åpne opp om skamfølelse var langt mer tabubelagt enn i dag.