Festspillene i 2009 huskes best for Vegard Vinge og Ida Müllers grensesprengende tolkning av Ibsens Vildanden. Etter ni timer, hvorav fire på overtid, grep daværende festspilldirektør Per Boye Hansen inn og stanset det. Klokken var da kvart på tre om natten.
– Vildanden er noe av det flotteste jeg har opplevd, sier teaterkritiker Therese Bjørneboe.
– Det går gjetord om den forestillingen. Kolleger som sto høyt i kurs for en ganske fersk teateranmelder reiste seg og gikk (!), forteller teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl, som selv ikke var til stede den gangen.
LES KOMMENTAR FRA FESTSPILLENE: Kunsten som del av livet
Viktig setting
Nå vender Vinge og Müller tilbake med Panini Boys-Room. Hele Sentralbadet er blitt åsted for utstilling og fire forestillinger med 18 års aldergrense. Ut fra plakaten kan det se ut som Ibsens Peer Gynt skal til pers. Performancen er basert på Nationaltheater Reinickendorf, som ble satt opp i Berlin i fjor.
– Her kan alt skje. Jeg ser at forestillingene er satt opp med lang spilletid, sier Bjørneboe.
Når Vinge og Müller settes opp på et så veletablert og bredt arrangement som Festspillene, kan de få ekstra slagkraft, mener hun.
– Med Vildanden kom de rett inn i storsalen til bergensborgerne. På mindre scener, som har fri scenekunst som sitt hovedområde, skal det mer til for å provosere publikum enn på institusjonene.
LES INTERVJU MED EDVARD HOEM: Salmer i blodet
Teaterets kraft
Debatt har Vinge og Müller vist at de kan skape, både ved å tøye strikken for publikums utholdenhet og ved bruk av virkemidler som avføring, blod og pornografiske referanser.
– På scenen får slike virkemidler en slagkraft som er annerledes enn i for eksempel litteraturen. Det er en av styrkene ved teater. Effektene må uansett ses i sammenheng med helheten de står i, påpeker Bjørneboe.
– Performancekunst krever utholdenhet, man skal kjenne kunsten på kroppen, sier Nystøyl.
Hun legger til at hun opplevde barnedrapet på scenen i Eugene O'Neills Begjær under almene på Nationaltheatret som vel så utfordrende. Å vise frem handlingene er heller ikke nødvendigvis det som virker sterkest på publikum.
– Etter antikkens regler skulle slike hendelser foregå av scenen, for å ha størst mulig effekt.
Farlig Ibsen
Bjørneboe mener Vinge og Müllers tolkninger er en øyeåpner for det politiske hos Ibsen
– I Vildanden la de for eksempel større vekt på sosiale forskjeller enn det som er vanlig. Vi så blant annet hvordan familien Ekdal blir manipulert av makthaverne
Fremføringen utvidet seg og fikk flere dimensjoner underveis. Bjørneboe peker på at festivalsjefens inngripen også kan ses på som en analogi til relasjonen far og sønn, Gregers og grosserer Werle, og en kommentar om kunstens frihet.
– Vinge og Müller får Ibsen til å bli farlig igjen.
Anerkjent
Siden forrige gang duoen var på Festspillene har de lagt større vekt på video og interaksjon med salen, ifølge Bjørneboe.
– I Berlin i fjor sommer brukte de utdrag og scener fra flere skuespill i én forestilling. Ikke bare Ibsen, men også Hamlet og operaer. De har hele verdenslitteraturen som sitt felt.
Vinge og Müller, som har base i Berlin, anses for å være blant de mest nyskapende scenekunstnerne i Europa. Anerkjennelsen kommer av at det de gjør er fullt og helt deres eget, mener Nystøyl.
– De er insisterende og motsatt av alt man forventer. At de fusjonerer performancekunst med Ibsens verker synes jeg i utgangspunktet er udelt positivt. Vi trenger at kunsten utfordrer oss. Hvem skal ellers vekke oss fra vår bedagelige middelmådighet? spør hun.