Spiller av seg frustrasjonen

Helt fra hun sju år gammel tok sine første anslag på pianoet, og musikerfaren Jon Eberson straks meldte seg til tjeneste som inspirator, har musikk vært en livgivende kilde i 28-åringens liv.

– Musikk er min måte å få ut følelser på, og min måte å avreagere på. Kanskje nettopp derfor er jeg heller ingen sint person, selv om jeg kan bli opprørt over ting jeg opplever sårende og urettferdig, sier Eberson.

LES ANMELDELSEN AV EBERSONS PLATE: Sterk solodebut

Hun forteller at soloprosjektet Mad Boy blant annet handler om flere smertefulle brudd.

– Jeg har alltid hatt masse kjærlighet å gi, og som jeg ønsker å få. Derfor har jeg hatt flere forskjellige kjærester fra jeg var 13, og av samme grunn er jeg ofte blitt skuffet. Nå er jeg gift og fornøyd, så den neste soloplate blir kanskje mindre «sint».

Tar sjanser

At det blir mindre elektronisk musikk ved neste solokorsvei, virker derimot ikke sannsynlig. Marte Eberson utforsker fremdeles lyder og effekter med den samme entusiasmen som da hun fikk sitt første el-piano som 18-åring.

– Det var kick. Blant annet fordi det hørtes så godt. Å fylle rommet med høy musikk, hensatte meg til en helt annen verden. Elektronikken gjorde også at jeg kunne spille annerledes, mer rocka. Snart anskaffet jeg flere elektroniske instrumenter, som gjorde at jeg kunne finne enda flere snåle og rare lyder. Det var, og det er fremdeles, utrolig gøy.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Röyksopp og franske Air viktig har vært inspirasjonskilder. Band som er mer eksplisitt elektroniske enn for eksempel Highasakite.

– Jeg liker variasjon. Selv om det neste Highasakite-albumet blir både litt mørkere og litt mer elektronisk enn det forrige, er vi fremdeles mest opptatt av å finne våre egne lydkreasjoner. Enten jeg jobber alene eller sammen med folk, handler det om å ta sjanser: Våge å prøve noe nytt. Nøyer man seg med at ting bare skal bli fint og fungere greit, er det ikke gøy lenger.

LES OGSÅ: Hører ikke på foreldrenes musikk

Privilegert

Livet som artist og musiker er uansett ikke egotripp. Oslojenta omgir seg med bandprosjekter på alle kanter, fordi hun trives med det.

Mest profilert er Highasakite, som slipper det nye albumet i mai. Måneden før gjør gruppen Cokko det samme. Før turneer og festivaler med sistnevnte band, skal Marte Eberson også klemme inn noen konserter med sitt eget soloprosjekt.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten musikken. Både fordi det er så gøy, og fordi det gir mening i tilværelsen. Derfor føler jeg meg privilegert. Av samme grunn kan jeg også bli livredd for å miste dette privilegiet, sier hun.

– Det gjør meg nervøs, for jeg liker ikke tanken på å miste; hverken musikken eller de jeg bryr meg om. Da jeg fikk høre at Natalie Cole, datteren til Nat King Cole, som synger farens «Mona Lisa» så jeg får gåsehud, døde på fjorårets siste dag, syntes jeg det var skummelt. Var det kanskje et tegn på at 2016 ville bli et fælt år for meg, selv om det egentlig så veldig lyst ut?

LES OGSÅ: – Det gjorde nesten vondt å synge

Har lært av faren

Marte Eberson kommer uansett ikke til å safe, hverken når det gjelder musikk eller satsing.

– De gangene jeg har lurt på om jeg er på riktig vei som musiker, har jeg alltid endt opp med at jeg selv er den beste til å stake ut kursen. Selv om det kan være krevende: Da jeg studerte musikk, hendte det ikke sjelden at lærerne hadde sine klare oppfatninger som de forventet at også vi elevene skulle ta til oss. Blant annet hvor nesten umulig det var å få en egen karriere som musiker. Jeg kjøpte det ikke.

Tidlig på 1980-tallet fikk farens hennes høre fra jazzhold at han var for mye rocka med sitt Jon Eberson Group. Da debutalbumet Jive Talking solgte 60.000, entret førsteplassen på VG-lista, og fikk Spellemannprisen, var det første gang et norsk jazzrockband oppnådde noe slikt.

– Pappa stolte mer på seg selv enn andre forståsegpåere. Det vil jeg gjøre også, selv om det innimellom gjør meg litt nervøs.