– Sorgen er et ul

– Hva slags uttrykk vil du ha? spør Cesilie Holck fotografen.

Vi er i forlagets lokaler, og på bordet foran oss ligger restene av en lunsj noen ikke rakk å rydde opp etter, før pressekonferansen startet. Foran et korps av blaserte journalister som hadde fått høre at både den ene og den ­andre boka var som «en knyttneve i magen», gikk Cesilie Holck opp på scenen og sa at «sorgen er tom».

Ja, hva slags uttrykk skal dette intervjuet ha, lurer vi også på, når anledningen er en roman med tittelen Til døds. Boka handler om en ung kvinne som tar seg av sin kreftsyke far, inntil han dør, og er spekket med like mye sorg som svart humor.

Der livet er

– For meg har ­humoren vært et virkemiddel, men jeg har ikke skrevet boken for å være morsom. Når det er sagt, så består mye av relasjonen mellom far og datter i ­boken av en litt blødmende humor. Den avvæpner dem og skaper distanse, samtidig som den kan være et uttrykk for kjærlighet, og et forsøk på å finne tilbake til hverandre.

I Til døds har far og datter ikke hatt kontakt siden hun var barn, før han plutselig dukker opp og trenger at datteren tar seg av ham.

– Måtte du ha distanse, også når du skrev, for å kunne nærme deg døden?

– Jeg har tenkt på om det handler om å skape distanse, eller om det simpelthen er fordi livet også finnes der døden er. Jeg har selv opplevd å sitte ved et dødsleie og humre. Folk sier at livet vil gå videre, etter hvert, men det som er nesten enda mer skrudd, er at livet går videre selv den dagen du sitter på dødsleiet. Den dagen har også noe hverdagslig ved seg.

– Det er ikke så mange andre måter man kan beskytte seg mot døden på, enn å finne det galgenhumoristiske i det, sier Holck.

Setter tonen

I boka har jeg-personen hatt en fascinasjon for døden helt siden hun var barn. «Egentlig var det patolog jeg ville bli. Jeg skulle dissekere det døde kjøttet, kjenne lukten av ferskt kadaver idet beinsagen skar ut en portal inn til det aller helligste, menneskekroppen,» skriver hun.

– Hvis man har gjort seg erfaringer med døden som ikke er vanlig så tidlig i livet, har man en bevissthet omkring den som man kanskje ikke skulle ha. Jeg tror døden burde være så langt som mulig fra livet så lenge det går. Men hvis du har opplevd tidlige sorgfaser, som jeg også gjorde i barndommen, så sitter det i deg.

– Kan du fortelle hva som skjedde?

– Det er litt annerledes enn det som skjer i boken, selv om den er rimelig selvbiografisk. Jeg har opplevd å ta vare på en døende far, men det er også mye i boken som ikke stemmer overens med mitt liv. For eksempel har jeg en mor som lever, og jeg har søsken. Men jeg mistet nære omsorgspersoner i barndommen, og slikt setter en tone i deg.

[ LES OGSÅ: Da barnebarnet døde, sa Tua Forsström til seg selv at hun aldri skulle skrive igjen ]

Tap

Da hun begynte å skrive romanen, hadde Holck en tanke om at hun kom til å skrive seg gjennom noe, og at det skulle ha en slags helbredende effekt. Det hadde det ikke.

– Det var veldig absurd å sitte og rette kommafeil i min egen katastrofe, mot slutten av ­arbeidet. Mens kjærligheten har mange uttrykk – fysisk berøring, glede, ord, entusiasme – er det få uttrykk for sorg. Sorgen er anekdotene du repeterer for deg selv hele tiden, og utsagnet: «Jeg savner».

– Er sorgen bare en konsekvens, eller har den en funksjon?

– Jo mer jeg tenker på ideen om at det kommer noe godt ut av det vonde, jo mer tenker jeg at det ikke nødvendigvis stemmer.

– Men forandrer det noe for deg å ha vært gjennom denne prosessen?

– Det har overhodet ikke gjort meg klokere. Heller ikke sterkere,­ det har bare gjort meg svakere. Men samtidig skal det sies at avgjørelsen om å ta omsorgen for min far – som ikke hadde noen andre – det gjorde at jeg lærte veldig mye om meg selv. Samtidig mistet jeg mye av meg selv, fordi man i en sånn situasjon slukes inn i en verden man ikke skal se.

Vi sørger som dyr

Holck forteller at hun også, som så mange andre, har gjort seg opp tanker om et eventuelt etterliv i møte med døden.

– Jeg har alltid ønsket å være kristen, eller å gå inn i en sterk tro. Men jeg kjente i denne prosessen at det lå en veldig uvisshet der. Jeg skulle ønske jeg hadde en mye sterkere overbevisning. At han kom tilbake, som et gufs i rommet. Men samtidig er jo å tro ikke å vite.

I boka sier fortellerstemmen at «det finnes et kanskje, usynlig og ømt; noe må være det vidunderligste vi mennesker fortsatt ikke vet noe om.»

– Følelsen av sorg har ingenting med vitenskap å gjøre, det er noe udefinerbart med den. Sorgen mangler språk, mangler vitenskap. Jeg tror det er den mest dyriske følelsen. Man tenker gjerne at sorg er noe ­eksistensielt og intellektuelt, men jeg tror sorgen nærmer seg dyrene, som også sørger. Alt jeg sier i dette intervjuet er jo forsøk på å finne logiske sammenhenger. Men egentlig er sorgen et ul.

– Kan håpet også komme fra et ikke-intellektuelt sted, på samme­ måte som ulet?

– Det har blitt et mantra for meg dette, at noe må være det vidunderligste vi mennesker fortsatt ikke vet noe om. Det er det nærmeste jeg har kommet en matematisk forklaring på håpet, et holdepunkt. Dette stemmer faktisk.

LES OGSÅ intervju med poet Eldrid Lunden om sorgreaksjonen hun fikk da hun mistet mannen sin

---

Cesilie Holck

• Født 1979. Norsk forfatter fra Bergen.
• Bokdebuterte med Norg i 2009.
• Er aktuell med romanen Til døds.

---