Sorgen er et stort lass med sand som må bæres vekk

Nisse er full av raseri og har fått tunnelsyn. Hvorfor skal alle andre blande seg opp i hvordan gravferden til hustruen Leila skal være, hun som nettopp døde på et sykehus i Helsingfors?

Han klarer ikke å se at Stefan, sønnen på rundt 20, trenger å gråte ut. Han tåler ikke at Leilas mor, Brita, forteller om dødsfallet til slekt og venner og inviterer til begravelsen. I stedet raser han ut mot svigermoren som han hevder dynget den syke ned med bøker om at kreften ville forsvinne bare hun tenkte positivt.

Selv gjorde han alt for kona, insisterer Nisse. Nå vil han bare ha unnagjort begravelsen i stillhet.

Det eneste han er mottakelig for, er storesøster Elsas råd om å komme seg videre i sorgen. Dermed blir han frenetisk opptatt av å kjøre vekk Leilas klær og sørge for at ingen kommer i gravferden.

Egen erfaring

Nå kan man saktens tenke at Nisses fastfrosne sorg, formidlet med svartsynt humor som et raseri mot alt og alle, er for overdrevet. Men en tekstplakat i starten opplyser lakonisk at alle eventuelle likheter med virkelige personer er med vilje. Den finske regissøren Klaus Härö bygger skildringen på minner fra da han selv var i 20-årene og mistet moren sin.

Unge Stefan er filmskaperens alter ego som må slåss med en far som verken vil ta farvel med Leila før lokket skrus på kisten, eller møte mennesker som var glad i henne og vil ta avskjed. Nisse kjenner dem jo ikke, påpeker han, og avslører at han – allerede før han ble enkemann – har vært en mann uten sosialt nettverk. At andre nå nærmer seg, opplever han bare som invaderende.

Så sitter enkemannen i stua, omgitt av et vell av kondolansebuketter fra ukjente avsendere, men livredd for å bli ensom i det rufsete huset på landet der han bor. Det er et strålende filmatisk bilde. At søsteren Elsa har lyst til å flytte inn til ham i barndomshjemmet og stelle for ham, faller overhodet ikke i god jord.

Innkapslet. Noen av Nisses reaksjoner er forståelige, for slektens geskjeftige damer glemmer å spørre hva han ønsker, han som er enkemannen. Men først og fremst ligger følelsene hans kapslet inn som en giftig smørje. Hvem eller hva kan hjelpe ham med å åpne opp og lufte ut?

– Sorgen er et stort lass med sand som må bæres vekk – med hendene, er det kloke utsagnet fra presten som besøker far og sønn for å få vite mer om den avdøde læreren før han skal forrette i begravelsen.

Det er bare så vanskelig for Nisse å finne måter å bære på som fungerer. Lasset forblir like enormt fordi sanden faller ned mellom fingrene. Det hjelper ikke at han tar geværet og skyter etter ekorn som jakter på fugleegg i hagen. Eller hamrer sammen fuglekasse nummer 56 eller noe sånt i tillegg til de tjue han allerede har hengt opp på trær og husvegger.

Løsne gråten

Ikke alt ved manus er fullkomment, ikke alle personer sitter perfekt. Men Härö skaper flere gode scener der han lykkes i å balansere det alvorstunge temaet på kanten av det tragikomiske. Motivet med fuglekasse og farlig ekorn fører omsider til at gråten løsner hos Nisse (jeg er litt usikker på hvor vellykket den metaforen er).

Enkemannen blir spilt rasende ut av Peik Stenberg, Martin Paul klarer fint å formidle fortvilelsen hos Stefan over en far som bare ser seg selv, og Sara Arnia overbeviser som mormor/svigermor Brita.

Livet etter døden slutter litt for brått. Men det viktigste er at filmen gir håp om et liv og et menneskelig fellesskap for de etterlatte som står igjen.

HAR DU FÅTT MED DEG DISSE ANMELDELSENE:

• Kriminell blir prest i bygda

• Filmen De elendige skildrer raseriet blant forsømte innvandrere i Paris

• Mrs. America kjemper mot like rettigheter

---