Musikk

Sondre Lerche: – Musikken jeg ikke liker, har noen andre stor glede av

Sondre Lerche er lei av tenårenes musikksnobberi og har innsett at musikk betyr forskjellige ting for hver og en.

– Tanken om guilty pleasure plager meg, sier Sondre Lerche.

Artisten sitter ved et svart bord i hvit collegegenser på sjelfulle Bare Jazz i Oslo. Han vil at all musikk skal være pleasure.

– Hvis man elsker det man hører på, synes jeg ingen ting skal være skambelagt.

Skriver

Etter å ha vært på en lang turné i 2017 – fra Ål til Rio, som presseskrivet proklamerer – var det nødvendig for Lerche å skru ned tempoet. I 2018 spilte han knapt konserter, og i fjor hadde han helt spillefri. Det frigjorde tid, blant annet til å skrive bok og løpe maraton, og det har gitt han et veldig overskudd.

– I takt med det at jeg ser meg selv på en annen måte, føler jeg at jeg ser flere muligheter for tekst og musikk i verden. Det er vel det man kaller inspirasjon, evnen til å se muligheter, forteller han oppglødd.

Den blide sangeren er aktuell med essaysamlingen Alle sanger handler om deg på Flamme forlag. Han har skrevet sporadisk om musikk siden 2012, i både Dagbladet og Klassekampens Musikkmagasinet, og det slo ham at han satt med en samling tekster det kunne være spennende å samle.

– Det meste jeg har skrevet av musikkessayer har vært til avis, og da er det på trykk og så forsvinner det. Det har vært gøy å samle en del av det og sette det sammen til en selvbiografisk dramaturgi.

Sondre Lerche

Dialog

Mens Lerche for det meste skrev fra Los Angeles, gjorde redaktør Geir Nummedal redigeringsarbeidet her hjemme. Tidsforskjellen gjorde det til en særs effektiv prosess: da han på kvelden sendte dagens arbeid og la seg til å sove, leste redaktøren i Norge gjennom teksten slik at Lerche våknet opp til en e-post med tilbakemeldinger.

Mens han ser på låtskriving som en ensom prosess, har det å skrive bok vært en kontinuerlig dialog.

– Arbeidet med boken har gjort at jeg virkelig skjønner verdien av en redaktør. Det å ha en som utfordrer, men som også tilbyr mye kunnskap og andre perspektiver. Gevinsten i å skrive bok er den dialogen, og å jobbe med noen som er like inne i teksten din som du selv er.

Boken er en samling med essay om «musikkens kraft». Her skriver han om musikalske møter med en rekke artister, deriblant ungdomsbesettelsen a-ha («et nesten selvutslettende forhold») og Beyoncé på musikkfestivalen Coachella («Jeg har aldri vært vitne til en mer imponerende opptreden»).

Mentor

Mange av de artistene han setter høyest, har han likevel unngått å skrive om. For selv om han skriver entusiastisk om opplevelser med store artister, vies også «de mer tilfeldige musikalske møtene utenfor komfortsonen» plass. Lerche vil nemlig snobberiet til livs.

Helt siden han slo gjennom i en alder av 19 år, har han blitt kalt en gammel sjel. Lite visste den purunge bergenseren som smykket seg med håndplukkede musikkreferanser fra lenge før han ble født, at han tretten år senere skulle bli jovial mentor i beste fredagssendetid på TV2.

Da han i 2012 skulle være mentor i sangkonkurransen The Voice, var han usikker på om han ville klare å bekle rollen. For en som er vant til å opptre i kontekster satt av ham selv, var det rart å skulle gå inn i en rolle i et større univers helt utenfor hans kontroll.

– Til min store overraskelse oppdaget jeg at jeg likte det, og gjennom The Voice kom jeg også i nærkontakt med tanken om at alle opplevelser er like viktig. Musikkopplevelsen folk har har med den musikken du selv ikke forstår, er like sterk som den du selv har.

Tiden som mentor gjorde ham mer ydmyk i møte med musikk han i utgangspunktet ikke liker. Da han var yngre var ikke akkurat «åpenhet for alle sjangre» beskrivende for hvordan han lyttet til musikk. Han følte det ga ham identitet å lytte til spesiell musikk, og unngikk nesten på refleks musikken andre likte.

– Det er nok typisk når man er tenåring og finner sin identitet i musikken, å definere hvem man er ut ifra hva man ikke liker, heller enn å omfavne det man liker. Det er lettere å ta avstand, men etter hvert som jeg har blitt eldre, er ikke dette så viktig for meg å ta med videre.

Sondre Lerche

'En evig kilde'

Han har alltid likt å dele opplevelser med andre. Etter hvert har han riktig nok innsett at dette inderlige behovet for å dele musikkopplevelser slik at skal føle på den samme musikalske beruselsen som han selv, kan bli litt mye.

– Det har jeg med tiden lært meg å gi slipp på. Du må bare omfavne din egen opplevelse, og den kan du både fortelle om og prøve å dele, men du kan ikke tvinge eller forvente at noen skal oppleve de samme stor høydene.

I ung alder ble han vant til å være alene om å like musikken han hørte på, samtidig har han stadig dette behovet for å forklare alt han tenker og føler om det. Da passer det bra å få muligheten til å boltre seg i bokform.

– Musikken jeg ikke liker, har noen andre stor glede av. Det er det som gjør musikk til en evig kilde. Det er både litt frustrerende, men også helt fantastisk at det subjektive rår i en verden som generelt etterstreber tall og nøyaktighet.

LES OGSÅ:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk