– Som pårørende handler det om å ha mot til å være i det som er uutholdelig, og ikke trekke seg unna

«Jeg mistet troen etter Utøya», skrev nylig Torvald Therkildsen i et debattinnlegg i Vårt Land. Innlegget har vakt stor debatt, og blåst liv i en gammel diskusjon om det ondes problem.

En som ofte ser hvordan vonde erfaringer ryster i menneskers verdensbilde, er sykehusprest Aud Irene Svartvasmo.

Hun jobber på Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Her treffer stadig mennesker som står i sine største livskamper, eller som blir vitne til at en av sine nærmeste blir syke.

Små marginer

Og Therkildsen er ikke er alene i å miste Guds-tro i møte med det vonde og uforståelige.

– Min erfaring er at det kan slå begge veier. Det kan være små marginer som avgjør, og gjør at den som har en tro kan miste den, mens en annen – som ikke har tenkt om seg selv som troende – plutselig kan finne en tro, sier hun.

Og det er mange årsaker til at noen mister den:

– En barnlig tro om at 'ingen er så trygg i fare', kan være fryktelig skjør når små og store katastrofer rammer og man nettopp erfarer at man ikke er beskyttet. Hos noen kan troen modnes gjennom krisen, hos andre kan den bli kassert, sier hun.

– Et overgrep

I debattinnlegget forteller Therkildsen om at han under Utøya-dramatikken møtte en prest som sa 'Gud har en plan med alt'.

– Hvis det er sagt på den måten – noe som er vanskelig å etterprøve – da er det å ligne med et åndelig overgrep, mener Svartvasmo, og utdyper:

– Jeg får et bilde av en gud som sitter som en dukkefører på snorloftet og trekker i trådene, og sender lykke og ulykke i menneskers vei, og dette er ikke et gudsbilde som jeg ønsker å formidle i min jobb som prest. Det gir heller ingen mening å si noe slik inn i enkeltsituasjoner. Når det er sagt, tenker jeg at Gud er større enn oss og våre tanker, og en grunnleggende tanke i den kristne troen er at det en gang skal skapes en ny himmel og en ny jord. Det er del av det kristne håpet. Inntil videre tenker jeg at Gud bryr seg om oss, men at vi selv må ta ansvar for våre valg og ordne opp med både gledene og sorgene våre.

Karmatenkning

– Men er det ikke ganske vanlig å tenke slik blant kristne?

– Det vet jeg ikke nok om. Jeg er oftere er borte i tanken om skyld og straff: Hva har jeg gjort feil, siden jeg ble rammet av dette? Tanken er jo beslektet, men det er likevel ikke helt det samme. Det handler om en søken etter mening i det man opplever. Og forestillingen om at det vonde henger sammen med egen skyld, kan også ramme de som står fjernere fra kirken.

– Hva sier du da?

– Da snakker jeg om det å søke etter mening, og sier at jeg tror at det ikke alltid finnes noen mening. Det er noe dypt menneskelig i det å forsøke å få ting til å henge sammen, å få livshistorien til å henge sammen, og forstå hvorfor ting er blitt som de er. Så tungt kan det være å måtte ta inn over seg meningsløsheten, at det tross alt kan være lettere å gå i retning av en karmatenkning, om at noe jeg har gjort eller unnlatt å gjøre, nå straffer seg i form av det som hender meg. Det er ganske interessant, og jeg prøver ofte å utforske det sammen med dem, og se om det går an å se ting på flere måter. Kanskje henger det sammen på andre måter enn de først trodde? Eller så henger det rett og slett ikke sammen? En måte å forstå virkeligheten på, er at det finnes både gode og onde krefter, helse og sykdom, og at alt dette er i oss og rundt oss, og sloss kontinuerlig om plassen.

– Vi må forbi forestillingen om at troen er en garantist som verner mot ondskapens herjinger, sier Aud Irene Svartvasmo. Foto: Tuva Skare.

Håp i sannhet

– Kan det være fruktbart å gi opp jakten på mening, eller går vi da til grunne?

– Ja, jeg tror det av og til kan være fruktbart å gi opp jakten på en mening. Men det er ikke det samme som å gi opp håpet. Tvert i mot, opplever jeg at det noen ganger kan oppstå et håp midt i det smertefulle, når det går an å snakke sant om det som er meningsløst, rått og grusomt. At det da kan oppstå noe som gir kraft til å fortsette å stå i det som kjennes uoverkommelig.

Men når hun møter mennesker som har funnet ro i tanken om at «det var nok en mening med det», så er hun likevel forsiktig.

– Jeg vil nødig ta det fra noen, hvis jeg fornemmer at det springer ut av en tillitsfull tro på at de er i Guds hender på godt og vondt. Men hvis jeg fornemmer at dette egentlig ryster hele gudsbildet, hele fundamentet i livet deres, da vil jeg prøve å justere, og se om det går an å få bevegelse i det. For det er ikke et godt gudsbilde å tenke at Gud sender det onde i vår vei.

Blind for det gode

De som står i vonde ting, mister lett det gode som skjer av syne, sier Svartvasmo. Det gjør noe med troen og gudsbildet:

– Å gå inn i et dypt mørke der man ikke kjenner glede over noe, ikke er i stand til å ta i mot godhet og trøst, er jo en slags definisjon på depresjon. Det kan skje alle. Og for min del, finner jeg mye trøst i det kristne fellesskapet: Når jeg selv ikke klarer å ta inn lys, så er det et fellesskap rundt meg som sier fram trosbekjennelsen og som kan be og tro for meg. Og erfaringen er også den at man av og til i det mørkeste, kan få øye på godheten i de bittesmå tingene I en kaffekopp, i ei berøring, i det blaffet av velvære som kan oppstå når noen rister og snur dyna eller åpner et vindu.

Uten kloke svar

I Therkildsens innlegg etterlyser han en 'håpets kilde'. Svartvasmo synes begrepet blir for stort, og sier det på sykehuset handler om nettopp de små tingene.

– Når vi kommer til de mørkeste situasjonene i livet, blir begrepet håpets kilde litt svært for meg. Noen kan finne et bittelite lyspunkt i å få holde en hånd eller at kommer med middag på døra. Håpet ligger i relasjonene. Når vi blir møtt midt i det nakneste, og får snakke sant om livet – og nettopp ikke blir møtt med 'det var guds vilje', eller 'Gud har en plan, bare hold ut' – da kan også håp vokse frem.

– Hvilke strategi kan man ha som pårørende?

– Å ikke tenke at jeg skal komme med noen svar, eller si kloke ting. Det handler om å ha mot til å være i det som er uutholdelig, og ikke trekke seg unna, men stå i det. Og man gjør det mye lettere for seg selv, hvis man ikke tenker at man skal si noe revolusjonerende som endrer dette menneskets liv og tilstand, men snarere ta inn over seg at 'det er sånn det er', at ingen kan gjøre noe med det, men at jeg kan være her, så du kan få slippe å være alene.

– Ikke minst vi som er i tradisjonelle hjelpeyrker trenger å minnes på det, medgir hun:

– Vi er ofte veldig gira på at vi skal gjøre noe, iverksette tiltak. Det må avlæres. Det er krevende å stå i situasjoner og relasjoner der det ikke er så mye annet å gjøre enn bare å være der. Her ser jeg for min egen del at det er kjempeviktig å ha gode kolleger. For det er veldig utmattende, særlig når det handler om situasjoner som er kroniske, og pasienter som aldri kommer til å bli bedre. Skal man orke å stå i det, må man ha noen ventiler.

Automat-Gud

Svartvasmo sier hun gjerne skulle snakket med Therkildsen om ulike gudsbilder. Hun merket seg et utsagn i innlegget, der han skrev at han «tente et lys i seg selv, og arbeidet for å holde flammen levende». Det er ikke slik hun ser det selv:

– Slik jeg tenker, tenner vi ikke lyset i oss selv. Jeg tenker at Gud alltid handler med oss først - slik det står i salmen, «Jeg blir alltid hos deg, Herre, du har grepet min høyre hånd». Bevegelsen begynner hos Gud. All bevegelse som eventuelt skjer den andre veien, er en reaksjon på Guds aksjon.

Mange av dem hun snakker med, som forlater troen sin, sier det handler om at de ikke får svar fra Gud: 'Gud hører ikke på meg, ergo finnes han ikke.'

– Gud er ingen automat der man putter på en bønn og får ut en løsning. Vi må forbi forestillingen om at troen er en garantist som verner mot ondskapens herjinger. Men hvordan modnes man? Det finnes ikke noe enkelt svar, men mye kan skje ved at man ikke går alene med tankene sine, men lar de brytes mot andres tanker. Gode fellesskap kan hjelpe oss å modnes både som mennesker og som troende, avslutter sykehuspresten.

LES OGSÅ:

[ Torvald Therkildsens innlegg: – Jeg mistet troen ]

[ Geir Hellemo svarer Therkildsen: – Bibelen viser at Gud sitter der maktesløs ]

[ Korsvei svarer: – Ikke vår teologi ]

---