Kultur

Søker seg mot dybdene

Mezzosopran Marianne Beate Kielland liker best sanger som lodder dypt. – Selv om det blir mye hjerte og smerte, lander jeg ofte på den triste siden av repertoaret, sier hun.

– Nå har du spilt inn plate med 14 sanger av Gustav Mahler, under samletittelen Ensomhet. Der er det mye lengsel og levd liv?

– Absolutt. Jeg regner meg som en rimelig gladlynt person, men har alltid hatt sans for lyrikk som beveger seg i de dypere lagene. Når de sterke tekstene av Friedrich Rückert får tonefølge som treffer det mørke stemningsleiet, griper det meg. Mahler og Rückert møter hverandre på en måte som blir til en sterkt eksistensiell enhet.

– Du har brukt lang tid på å modne deg inn i Mahler-­sangene?

– Ja, det har tatt meg over 20 år å komme til et punkt der jeg kan gjøre disse sangene på en måte som jeg føler de fortjener. Selv om jeg ikke vil sette aldersgrense på Mahler, tror jeg det er en fordel å ha levd en stund for å tolke dette materialet på en måte som kan vibrere sammen med de mørke strengene. Selv om det er et par sanger i et ­lysere stemningsleie, handler mye om uoppnådd kjærlighet – og om å miste et barn, i Kindertotenlieder. Det er noe man kanskje skjønner litt bedre etter erfaring med egne barn.

– Hva leter du etter i ­musikken?

– Først og fremst komponistens intensjon bak det som står i notene. Jeg har stor respekt for komponistens anliggende, og hos Mahler er det lett å hente ut gjennom hans meget tydelige føringer i partituret. Jeg vil for all del ikke gjenkomponere Mahler, han har en klar tanke om sin egen musikk, og det har jeg en forpliktelse overfor som sanger. Jeg har nok litt begrenset sans for veldig frie tolkninger.

– Du gjør sangene med klaverfølge, mens de opprinnelig ble skrevet for orkester?

– Mahler lagde sine egne klaverversjoner, som slett ikke er mindreverdige. Man mister de store klangfargene fra et orkester, men det lille formatet med klaver skaper et nytt perspektiv. Det gir intimitet og et nakent nærvær som jeg mener formidler essensen i det emosjonelle uttrykket. Pianist Nils Anders Mortensen og jeg har nå gjort et titalls innspillinger sammen. Vi har truffet en tone som også er viktig når vi skal formidle dyptloddende musikk sammen.

– Krangler dere aldri om ­tolkningene?

– Nei, det kan jeg ikke huske at vi har gjort. Dessuten er Nils Anders så smart at hvis det blir uenighet, gir jeg meg fort. Vi møtes i en felles musikkforståelse, og ikke minst også i valg av repertoar.

– Finnes det musikk du velger vekk?

– Som mezzosopran har jeg fantastisk mye fint å velge i, ikke minst i musikk som beveger seg inn i det eksistensielle. Jeg har alltid søkt mot musikk som ­ligger godt til stemmen min, Mahler er et godt eksempel. Jeg har sunget en del Schubert, men det er ikke mitt eget førstevalg. Det er litt trist når jeg tenker på alle de fantastisk fine sangene han skrev, men hos Schubert er det noe som ikke matcher helt med min stemme.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur