Snåsamannen: - Ble kalt fattiggutt og ble gjort narr av fordi jeg var kristen

Det har vært skrevet bøker om Joralf Gjerstad før. Han er kjent som 'Snåsamannen'. Gjennom boka Evig håp, som nå gis ut på Aschehoug, tar 94 år gamle Gjerstad opp de virkelig store spørsmålene i livet - om kjærligheten og døden, om fri vilje, gudstro, og det å bli gammel.

Og Gjerstad, som forteller om at han ble ertet og kalt for en «fattiggutt» da han var liten, tar her et oppgjør med en skam han har følt på: Han forteller at han har følt seg liten, både fordi han kom fra et fattig hjem, men også fordi han opplevde at det i bunn og grunn ikke har vært rom for å fortelle om det som dypest sett preget ham:

«Da jeg var 20 år, var det ikke så enkelt å være åpen om at man var kristen, da ble man gjort narr av. Det gjaldt ikke bare meg. På den tida var det ikke mange som snakket åpent om sin tro. Min beskjedenhet gjorde at jeg ikke turte å snakke om det og gikk i det stille med troen. Da jeg var ungdom, begynte jeg å skrive salmer. Hvis du leser salmene mine, finner du troen i hver eneste tekst. Salmene viser hva jeg alltid har tenkt, men omgivelsene var ikke klare for å godta meg for det jeg trodde på» sier Snåsamannen, og legger til:

«Kanskje mange syns at jeg har blitt veldig religiøs etter at jeg ble gammel, men det har jeg vært hele livet. Jeg har kanskje ikke alltid oppført meg slik, men innerst inne i meg selv, tror jeg det sterkeste et menneske kan få er åndskraften fra kristendommen», sier han i boken som er ført i pennen av Christer Rognerud og Anne Karen Holstad.

Joralf Gjerstad er kjent for sine varme hender. Foto: Glenn Musk

Erling Rimehaug anmelder Stanghelles bok: «Kong Harald er ikke redd for å være seg selv. Det er faktisk hans viktigste leveregel»

Tar bort mystikken

Det er Aschehoug som står bak utgivelsen. Initiativet kom fra Gjerstad selv, som tok kontakt med de to forfatterne på vårparten 2017. Rognerud sier det har gjort sterkt inntrykk å samtale med Gjerstad. Forfatterne ble også vitne til situasjoner der Gjerstad møtte folk som trengte hjelp.

– Selv om han er gammel, klarer han å være så til stede for de som trenger hjelp. Det virker som han skrur på en bryter når han går inn i den rollen, sier Rognerud, og legger til:

– Jeg vil si at han har styrket oss i troen. Og dette tror jeg er litt av målet hans også, at han gjennom denne boka ville være tydelig på hvor evnene hans kommer fra, og gi folk tro og håp. Da han var yngre var han redd for at folk skulle gjøre narr av ham hvis han snakket for høyt om kristentroen.

Han mener boka på den måten utmerker seg sammenlignet med tidligere biografier om Snåsamannen.

– Han tar også bort litt av mystikken rundt hendene når han sier det er den stille bønnen han ber når han legger hendene på folk, som gjør at de får hjelp.

«Gjennom hele livet har jeg søkt etter Hans nærvær og evner. Det var i forbindelse med disse bønnene jeg følte at jeg fikk evner til å helbrede og fikk utviklet synske egenskaper,» forteller Joralf Gjerstad. Foto: Glenn Musk 

Søkte trøst i bønn

Gjerstad trekker lange linjer i boka. Han forteller fra oppveksten, og hvordan han ble oppdratt til en kristentro i et samfunn der «samholdet var bygd på kristendommen, både på skolen, i samfunnet og i kirka». Han forteller om bibelundervisning på skolen, at foreldrene lærte ham salmer og å be Fadervår, og tok ham med i kirka. Han beskriver også et minne som gjorde inntrykk. Som barn var han syk, og andre kom da innom huset for å be for ham. Gjerstad sier foreldrene hadde lite å rutte med, at han ofte ble terget av andre barn, følte seg tilsidesatt og gråt mye.

Da søkte han trøst i bønn, forteller han:

«Siden jeg lærte om Jesus og hans fødsel, og den gjerning som var tillagt ham, følte jeg en egen styrke. Jeg ville være sammen med ham i mitt sjeleliv. Han ga meg styrke. Gjennom hele livet har jeg søkt etter Hans nærvær og evner. Det var i forbindelse med disse bønnene jeg følte at jeg fikk evner til å helbrede og fikk utviklet synske egenskaper. Når jeg fortalte om dette til folk, ble jeg gjort narr av. Det kunne såre meg, men det førte ikke til at jeg forlot troen på kristendommen», sier Gjerstad.

'Jeg begynte å tenke at alle andre var bedre enn meg'

I boken forteller han også om vanskelige perioder i livet, deriblant tapet av kona Signe i 2017.

De to ble gift i 1952. Det tok tolv år før de fikk barn. Før hjemmet ble fylt av barneskrik, åpnet de dørene for mennesker som hadde hørt om at Gjerstad kunne helbrede, og kom til ham for å få hjelp. Gjerstad forteller om at han i perioder hadde det svært tungt:

«Det var mange som ikke forstod hvorfor jeg måtte være i kjellerrommet og ta imot all slags mennesker, uten å ta betaling. Jeg begynte å tenke at alle andre var bedre enn meg. Motgangen i meg selv vokste seg større. Jeg tenkte: «Hvorfor kan du ikke få et skikkelig yrke som du kan leve av? Skal du ikke tjene noe du, da?» Jeg fikk noe tungt over meg, som det var vanskelig for andre å forstå. Sjelen min var i opprør. Det gode og det onde sloss i meg. Jeg ville bort, men da merket jeg noe stort inne i meg. Jeg fikk beskjed om å gå tilbake. Flere ganger har jeg stilt meg spørsmålet: Hvorfor opplevde jeg dette? Jeg tror jeg ble satt på prøve, men var lydhør».

'Mennesket har fri vilje'

Gjerstad er i boka opptatt av å gå i rette med en påstand om at verden ville vært bedre uten religion. Han mener det er feil at religion skaper ufred. Å ha religiøse erfaringer er «å forstå hvor liten man er», sier han og legger til at «å bruke Gud for å undertrykke andre, er et hån mot all religion»:

«Ingen støvler marsjerer for åndsmakta. For soldatene er åndsmakta død. Det er en skremmende tanke, hvis alle skulle bli soldater. Krigen tilintetgjør samvittighet. Alt blir lov. Det gode og det onde er indre drivkrefter, de forekommer ikke i verden på egen hånd. De kommer inn i verden gjennom menneskenes gode og onde handlinger,» mener han.

Mener du at vi har fri vilje, eller er det som skjer forutbestemt? spør forfatterne:

«Jeg mener at mennesket har fri vilje. Vi er hundre prosent ansvarlige for våre egne handlinger. Alle handlinger vi foretar oss, får konsekvenser for vårt eget liv og andres. Akkurat som man flytter brikker på et sjakkbrett, endres livet hele tida og dermed også mulighetene. (...) Jeg syns det er sørgelig at mange bruker den frie viljen til gagns bare for seg selv og ikke andre. Det er mange eksempler på at folk som har hatt det bra, tror at de kan få det enda bedre. De kan da komme inn i et spor og et miljø som er verre enn noe annet. Dette kan føre til at de blir skadelidende resten av livet for det de har gjort. For å endre livet og komme tilbake på rett spor, mener jeg at man ærlig og oppriktig må erkjenne det man har gjort feil både for seg selv og Gud».

[ Berit Aalborg mener Frp-lederen talte i Trump-stil om andre partiledere: «Liker du kallenavnet «Mobbe-Siv»?» ]

Uenige om liturgi

I boka blir et møte med tidligere Nidaros-biskop Tor Singsaas trukket fram som et gjennombrudd når det gjelder anerkjennelsen av Gjerstad i etablerte kirkelige kretser.

Forfatterne har også intervjuet flere prester om Gjerstads liv og virke, og hans betydning for kirken. Og hovedpersonen sender en utfordring til Den norske kirke. Han mener prestene oftere må praktisere såkalt håndspåleggelse ved bønn.

Prestene har forskjellig syn på om dette lar seg gjøre. En av de som er intervjuet tror mange prester er blyge og ikke vet hvordan de skal gjøre det. Han etterlyser derfor en egen liturgi for håndspåleggelse. En annen finner det «betenkelig å legge opp til ritualer eller liturgier der fokuset er lindring eller helbredelse ved bønn.»

– Jeg tror det er på grensen til det uhederlige å gi folk forhåpninger som ikke kan innfris, uttaler han.

'Religion handler om hvordan vi skal leve med hverandre'

Gjerstad uttaler at han ikke ser på seg selv som en misjonær, men han forteller at det bekymrer ham at kristendommen ikke har samme fotfeste i samfunnet. Han mener det er et tap at kristendomsfaget forsvant fra skolen:

«Den yngre generasjonen kommer til å måtte løfte seg selv opp uten nødvendig lærdom. Religion handler om hvert enkelt menneskes mulighet, og hvordan vi skal leve med andre. Jeg kan ikke overbevise folk om å tro på kristendommen. De må komme med spørsmål til meg først. Da kan jeg hjelpe til, men jeg vil ikke være noen misjonær», sier Gjerstad, og sier opphavet til hans egen tro var hjemmet og barneskolen:

«Læreren vår, Karen Brøndbo, fortalte oss historien om hyrdene på marken. Jomfru Maria og Josef som ikke fikk rom i herberget, men som måtte føde i en stall. De første som fikk se hva som var hendt, var gjeterne. De som var nederst på rangstigen, de fattigste av de fattige. De minste i samfunnet ble vist hensyn til. Dette er kjernen i all religion», sier han.

LES OGSÅ: Presten Ingrid forelska seg i ein drapsmann - og gifta seg

Sønnens fortelling

– Er det alderdommen eller samtaleklimaet som gjør at han nå vil snakke om dette, Christer Rognerud?

– Jeg tror det handler om begge deler. Samfunnet er mer åpent i dag, og det er også enklere fordi han er blitt gammel, slik jeg har forstått ham. Han sier det er som å gå med en stor ryggsekk. Når du tar den av deg blir det lettere. Og sånn mener han det er med troen også, når man forteller åpent om den, sier Rognerud, som har kjent til Gjerstad helt siden han var liten og begynte i samme klasse som en av sønnene til Gjerstad, Svein Magnus Gjerstad.

I et av kapitlene i boken forteller sønnen sønnen Svein Magnus hvordan han opplevde å vokse opp med 'Snåsamannen' som sin far.

– Det tror jeg det er mange som har lurt på, sier Rognerud, og opplever at bokprosjektet gir et blikk «fra innsida».

– Gjensidig tillit gjorde det enklere å komme dypere, sier han.

---

Fakta:

---