Teater

Sliter med å glo i veggen

Noe av det vanskelig med å spille Mattis i Fuglane, er det å sitte stille og glo. Det sier skuespiller Tom Styve.

Riksteatret vil så inderlig gjerne at ungdom skal oppdage og ta til seg klassikere som Tarjei Vesaas' Fuglane. Tom Styve (33) skal spille Mattis – det voksne barnet som ikke får noe gjort. Det er slik Styve ser ham.

– Han er både en voksen mann og et lite barn med åpne sanser som tar inn alt og tolker det på sin måte. Han er helt avhengig av søsteren Hege, forteller Styvi.

Snakke langsomt

Han synes det er lett å se seg selv i Mattis og sin egen avhengighet av mor. Styvi er ganske enkelt grepet av Mattis.

– Hva har vært vanskeligst for deg?

– Å prøve å forstå det Mattis snakker om, og ikke minst at han er så flink på å sitte og glo. Det er ikke så vanlig i 2019. Jeg har masse å lære av den tregheten han har. Ikke minst det å snakke sakte og ta seg tid. Privat snakker jeg veldig fort, innrømmer Styvi.

Dessuten må han snakke på telemarksdialekt. Der har han hjelp av at vinjebyggen Åsmund Nordstoga har lest inn alle replikkene på Vesaas sin egen dialekt.

LES OGSÅ: Mister mye av Vesaas

Eget vis

Egentlig ville ikke Lasse Kolsrud si ja da Riksteatret ba ham ta regien. Han hadde fortsatt den første teateroppsetningen av romanen i minne. I 1997 var det hundre år siden Vesaas var født, og Nils Sletta vant Kritikerprisen for sin innsats som Mattis i Det Norske Teatrets oppsetning.

Da Kolsrud likevel sa ja, ville han gjøre det helt på sin måte. Han ville ha full kontroll og dramatisere Vesaas-teksten selv. Han ville ikke prøve å illustrere en klassiker, ikke gi seg inn på en innfløkt analyse, men valgte å gå intuitivt til verks. Kanskje som Mattis ville gjort det selv. Mattis leste ikke bøker. Og Kolsrud vil ikke forutsette at publikum har lest romanen. Nye generasjoner er ikke sterke på klassikere. Leser dem ikke i skolen lenger.

– Vi må prøve å fange interessen med måten vi forteller historien på. Fange dem inn i det jeg anser som et veldig moderne verk om en som ikke passer inn i samfunnet. Det er klare paralleller til dem som ikke passer inn i dag. Vi må gjøre det så friskt som mulig gjennom en stilisering i scenografien.

LES OGSÅ: Tusten ei enkel og vakker sjel

Pusteorkester

Og så kom en helt egen Kolsrud-idé.

– Den menneskelige pusten er lydkulissen i forestillingen. Skuespillerne utgjør et pusteorkester som lager alle lydkulissene – vind i trærne, tordenvær og Mattis sitt heftige åndedrett, forteller Kolsrud.

Naturen viser hemmeligheter for Mattis. Han kan tyde fuglespråk og lese brev som rugda skriver. Og han kan spørre som huldretussene i Ronja Røverdatter: «Kvifor er det slik det er?» Mattis er blitt lest og forstått på ulikt vis.

– Jeg vil ikke båssette eller diagnostisere. Mattis skjønner at han blir sett på som en tust og en byrde for omgivelsene, sier Kolsrud.

– Hva kjenner du deg igjen i?

– Utilstrekkeligheten, det å ikke få til og frustrasjonen over meg selv. Vesaas sa også at Fuglane er et selvportrett. Det synes jeg er å strekke det litt langt. Jeg kan også kjenne meg igjen i det å bare glo og la tankene få være litt tullete, sier regissøren.

Erotisk drøm

Den nye åpenbaringen han fikk i arbeidet med teksten var innsikten i rugdetrekket. En vanlig misforståelse er at det handler om en trekkfugl. Selv om rugda er en kortdistansetrekkfugl, handler det hos Vesaas om den enslige hannfuglens trekk for å vise seg for damene.

– Rett etter har Mattis en erotisk drøm hvor han er den attraktive. Det er linket opp mot dette med rugdetrekket. Den linken har jeg ikke skjønt før, forteller Kolsrud.

Med forestillinger som Bikubesong og Kan nokon gripe inn er Riksteatrets publikum tidligere blitt kjent med Lasse Kolsruds regi.

– Ser du en linje fra de forestillingene til Fuglane?

– Det er tre litterære verk der jeg har hatt en ide om hvordan de kan gjøres på en scene. Det har begynt med en tekst som hører hjemme et annet sted, Frode Gryttens noveller, Stein Torleif Bjellas sangtekster og Tarjei Vesaas' roman. Så har jeg hatt en scenisk ide.

– Hva har menneskene til felles?

– De strever alle med tilværelsen og er sårbare for omgivelsene. Også Hege som har fått et lodd her i livet og er i en slags midtlivskrise. Hun er glad i broren sin, men er fanget av tilværelsen og ser ingen andre muligheter. Alle er mennesker i sårbare posisjoner, sier Kolsrud.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater