Klima

Slik redder vi verden

Samtidig som verden skal utrydde fattigdom og ulikhet, skal vi også stoppe klimaendringene. Oppgaven er overveldende. Men ser vi på det som virker, er ikke utsiktene like håpløse.

I nyhetene leser vi at over en million mennesker er rammet av hungersnød i Sør-Sudan og i Jemen er like mange smittet av kolera. Det dukker stadig opp en orkan som driver folk fra hjemmene sine, og insektbestanden stuper.

Hvordan går det egentlig med FNs Bærekraftsmål fra 2015? De forplikter alle land til å bekjempe fattigdom, ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

Det finnes så mange graverende eksempler på sviktende innsats at det kan være vanskelig å få øye på arbeidet som faktisk virker.

Vi har snakket med eksperter på miljø og utvikling for å finne eksemplene til etterfølgelse.

What works

– Vi har åpenbart store utfordringer, men vi har også fått til veldig mye, noe vi gjerne overser, sier Dan Banik, professor og forskningsleder på Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo.

Om noen uker holder han for tredje år på rad nettkurset «What Works: Promosing Practices in International Development» for nesten 10.000 deltagere i over 150 land.

I løpet av tre uker retter kurset søkelyset mot det som fungerer i internasjonal utvikling, basert på forskning gjort av Universi­tetet i Oslo sammen med Stanford University.

Det er nemlig ikke vanskelig for Binak å trekke frem eksempler på lovende insentiver. Noen av dem er rene suksesshistorier.

– Helt overordnet er det færre fattige enn før, og vi ser store forbedringer i spredningen av farlige sykdommer som polio og hiv. Vi har eksempler på land i Latin-Amerika som har redusert sosial og økonomisk ulikhet. Verden har også sett en fenomenal, økonomisk utvikling flere steder i Afrika og ikke minst i land som India og Kina.

Bistand og utvikling må ses som en del av et større bilde, forklarer Binak. Verdens utfordring er dobbel. Å fremme velstand på den ene siden og beskytte planeten på den andre.

– Når man skal få til vekst og samtidig beskytte miljøet dukker det opp noen utfordringer. Det er ikke alltid man kan få begge deler.

Utviklingsparadokset

Å få bukt med fattigdom og ulikhet i utviklingsland, fører gjerne med seg økt forbruk og energibehov i befolkningen. Bedre økonomi gir bedre muligheter til å forurense.

Men hvis vi ikke også redder klima, blir det ingen god klode igjen å leve i godt på. Derfor er «bærekraft» det sentrale begrepet i FNs bærekraftsmål.

– Vi er 7,5 milliarder mennesker på jorden, så utviklingslandene kan ikke adoptere forbruket til landene de mottar bistand fra. Det går bare ikke, sier klimaforsker på Universitetet i Bergen, Helge Drange.

Men i skjæringsfeltet mellom utvikling og miljø finnes det noen lyspunkter. Utviklingsland har ­mulighet til å ta snarveien til en bærekraftig økonomi ved å hoppe­ over de miljøskadelige utviklingssteg.

– Vi vet for eksempel at befolkningen i deler av Afrika har gått rett til mobiltelefon og hoppet over fasttelefon. I dag er prisen på solkraft raskt fallende, så jeg er overbevist om at det kommer til å bli en revolusjon på energi i disse landene.

Optimistisk pessimist

Drange bruker mye av sin tid på å formidle hvor alvorlig klimakrisen er, basert på forskning om global oppvarming. Når han ser på tallene i klimaforskningen blir han pessimist. Arbeidet for å redde klima går altfor sakte.

Men menneskeheten har klart å snu alvorlige klimakriser to ganger før, og kan klare det igjen, tror han.

– Vi har to suksesshistorier i moderne tid der man har gått sammen for å gjøre noe. Den ene er å redde ozonlaget, ved å fase ut ozonnedbrytende stoffer, som er totalt nødvendig for å beskytte oss mot stråling. Nå ser vi at ozonlaget er i ferd med å bygge seg opp. Den andre er å få bli kvitt sur nedbør, som primært skyltes forurensning fra kull og storindustri.

Hadde verdenssamfunnet innfridd kravene i Parisavtalen, ville det vært den tredje suksesshistorien. Så langt er ikke verden i rute, forteller Drange. I tilfellene med ozonlaget og sur nedbør var imidlertid konsekvensene mer konkrete og synlige enn de sakte klimaendringene. Forskningen Drange formidler viser tydelig at temperaturen på land- og havoverflaten blir høyere, noe som setter fart på orkaner og naturkatastrofer.

– Jeg tror dessverre det er nødvendig med både ekstremvær og tørke for at det skal bli fart i ­utviklingen.

2017 ble det satt «rekord» i ­estimert skade og forsikringsbetalinger etter naturkatastrofer. Drange ser dermed fremover med en skrekkblandet optimisme. Vekkeren kommer, men den blir ingen god opplevelse.

Bob van Oort er seniorforsker ved Senter for klimaforskning (CICERO) på UiO. Han trekker frem hvordan samtalen om klima har skiftet fra å diskutere klimaendringenes opphav, til å diskutere løsninger.

– Jeg ser absolutt grunn til optimisme. Språket som brukes om klima er helt annerledes nå, og man kan fokusere på å få til løsninger, også globalt. At man helt har forlatt diskusjonen om menneskelig innblanding er jo en forutsetning for å få til noe. Jeg mener det er økt oppmerksomhet på at forskningen blir mer forståelig og brukbar, slik at man kan finne praktiske løsninger på problemet.

Det heter seg at språk er makt, og Oort mener man kan se resultater blant annet med reduksjon av matsvinn. I dag er det i større grad andre kriterier enn pris til grunn når man handler. Bedrifter må ta miljøstandpunkt, ikke bare for miljøet sin del, men fordi forbrukerne krever det. Såkalte «grønne investeringer» er både populært og lønnsomt for ­næringslivet og det blir stadig flere klimarettssaker. Holdninger og forbrukeradferd i den vestlige befolkningen er også viktig for å kunne stille krav til utviklingsland, tror Oort.

– Man kan ikke si til utviklingsland at de skal spise klimavennlig hvis vi ikke gjør det selv.

Å vinkle på den positive utviklingen og eksemplene til etterfølgelse er en vanskelig øvelse for akademikere som ser verdensproblemene i hvitøyet daglig. FNs bærekraftsmål er ambisiøse, og ekspertene er ikke overbevist om at vi klarer å nå dem.

– Jeg er dessverre litt pessimist, sier Van Oort

– Det går altfor sent, sier Drange.

Dan Banik har nylig startet prosjektet «The Oslo-SDG initativ» på UiO, som skal forske på og formidle kunnskap om arbeidet med bærekraftsmålene.

– Så langt har vi sett at noen land har kommet mye lengre enn andre, og det som fungerer er å formulere en nasjonal strategi.

Selv med våre mest positive briller på, kommer vi ikke unna at utfordringene i verden er enorme. Fattigdom, ulikhet og klimakrisen skal bekjempes de neste 12 årene.

– Vi er ikke ute etter en naiv optimisme, men et balansert perspektiv. Da må vi lære av det som fungerer, sier Binak.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima