Slektskrønike med himmelhåp

Paller med Liv andre har levd ligger i gangen til forlaget Oktober. De tror på en ny salgssuksess, de tre foregående bøkene er til sammen solgt i 260.000 eksemplarer. For forfatteren har stort salg aldri har vært en drivkraft. Han brukte flere år på å skrive om Bjørnstjerne Bjørnson, som han visste ikke ville bli en kassasuksess. I slektskrøniken er det selve historien, hevder han – de nye oppdagelsene i slekta hans – som har vært med å drive arbeidet framover.

Før den fjerde boka i serien, ble en viktig oppdagelse at hovedpersonen Eilert Knudtson ikke gikk til nattverd fra han var 78 år til han døde fire år senere. Hoem så det i en nattverdsprotokoll, som kirkene i Canada var nøye med å føre på den tiden.

– Oppdagelsen var merkelig, fordi Eilert Knudtson var en mann som hadde forkynt Gud og satt sin lit til ham i hele sitt liv. Hva i all verden hadde skjedd?

Ikke verdig

Forfatteren kom over et brev hvor Eilert Knudtson skrev at vantrodjevelen herjet med ham. Også andre ting hadde gitt ham anfektelser rundt troen, midt i livets høst.

– Jeg tror ikke Eilert lenger følte seg verdig til å ta imot Jesu legeme og blod, sier forfatteren alvorlig.

Andre kilder han etter hver lette seg fram til, tydet på at ­Eilert Knudtson fant tilbake til en trygg tro like før han døde. Man hverken pratet eller skrev mye om sitt indre liv på den tiden. Det var vel best å la ting ligge, og i stedet se framover, tror Edvard Hoem at de tenkte.

Mer krevende

Under ­Hoems egne barndomsår i Molde, var heller ikke foreldrene hans særlig meddelsomme. Likevel var det to ting faren hans stadig vendte tilbake til: Edvards ­oldefar, Knut Hansen Nesje, som hadde slått gress på andres jord i 40 år. Og de i slekta som hadde reist til Amerika, uten at de som ble igjen visste hvordan det var gått med dem. Sønnen Edvard glemte det ikke.

I 1990 fikk forfatteren vite at det stod en gravstøtte på en kirkegård i Dakota med påskriften Edvard Hoem. Det var der det startet; lysten til å skrive om hans egen slekt. Lysten til å dukke ned i det det ikke ble snakket om.

– Jeg kom over en bunke brev i Amerika, som fortalte en helt annen historie om Eilert Knudtson og familien hans enn den jeg kjente fra før.

Når han i den nye boka nærmer seg sin egen tid, og til og med har skrevet seg selv inn mot slutten av boka, innrømmer han at det har gjort forarbeidet mer krevende. Flere av de han skriver om, lever fremdeles.

– Jeg har ikke hatt noe ønske om å skrive ting de ikke ville likt, det er ikke min stil.

Himmelen

Kristen tro står sentralt i bøkene Edvard Hoem har skrevet de siste årene. Foreldrenes gudstro lyser gjennom hele boken Mors og fars historie fra 2005. Faren holdt 700 ­møter bare i krigsårene fra 1940 til 1945. Forfattersønnen hevder han vokste opp med en lys kristentro.

– Det var aldri snakk om fordømmelse og frykt. Fram til jeg var ni år, ville jeg bli prest.

Troen på Gud går også som en rød tråd gjennom de fire bøkene om Eilert Knudtson og de andre slektningene hans. Det var ikke tilfeldig at første bind fikk tittelen Slåttekar i himmelen.

– Troen på at de skulle møtes igjen i himmelen, gjorde det lettere å tåle slitet og alle utfordringene de møtte. Himmelhåpet ga dem vilje til å stå på og holde ut. Det gjorde også at de tunge avskjedene ble litt lettere.

Bygde Guds rike

Edvard Hoem er dypt skeptisk til fundamentalistisk kristendom. Når det gjaldt livet til slektningene i Romsdalen og på prærien i ­Canada, som han har brukt de siste årene på å fordype seg i, tror han riktig nok den bokstavelige forståelsen de hadde av Bibelen, var nødvendig for å holde ­motet oppe.

– Da Eilert Knudtson, etter 20 gode år i utlendighet, møtte nedgangstidene og prøvelsene, var det ikke tid for teologiske utredninger. Han brukte tiden på å bygge Guds rike der, som fremdeles var viktigere enn alt annet.

– Likevel, sier Edvard Hoem, og rister litt oppgitt på de lange grå lokkene – kan kristen fundamentalisme, slik mange også har erfart den her i Norge, ikke minst i nyere tid, være farlig.

Fra Jesus til AKP

De første grå hårene i hans karakteristiske manke tror Hoem kan ha kommet allerede i slutten av ten-årene, da predikanten John Olav Larsen holdt møteserie i Molde kirke.

Sammen med andre unge moldensere tilsluttet Det kristelige skolelaget i byen, husker Edvard Hoem at de ble oppfordret til å gå fram til alterringen for å bli omvendt.

– Jeg trodde jeg var et Guds barn. Men der satt jeg og sang: «Just som jeg er, ei med et strå av egen grunn å bygge på. Jeg uforskyldt nåde må få.» Jeg lå jo ikke for døden, jeg var en ung gutt full av hormoner.

Predikantsønnen Hoem meldte­ overgang til Molde KFUM. Det ble et kortvarig opphold. Kristen-troen hang i en tynn tråd. Han sluttet å gå til nattverd. Snart sluttet han å gå i kirken også.

Edvard Hoem gikk til AKP ­(m-l) i stedet. Ikke fordi Stalin­ virket mer forlokkende enn ­Jesus, men fordi han ville være blant dem som hevet knyttneven og røsten mot Vietnamkrigen. Slik han hadde forlatt Det kristne skolelaget, forlot han etter en stund også AKP (m-l).

– Flere har senere minnet meg på at jeg har snakket varmt om Stalin, men det gjorde jeg aldri. Jeg har uansett beholdt kontakten med flere av vennene i dette miljøet. Vi snakker sjelden om tro, men jeg tror flere av dem tror mer enn de gir uttrykk for.

Profestisk salme

I 10 år var troen fraværende i livet hans. Det skulle ta 20 år før Edvard Hoem igjen gikk til nattverd. Det var etter en reise til Nicaragua, hvor han fikk stor sans for prestene som forkynte at Guds rike var der, hos dem, i deres bydel, at det snudde.

– I Nicaragua møtte jeg en frigjørende, ikke en fordømmende, teologi.

Han følte ikke noe behov for å forkynne om troen som var blitt vekket til live igjen. Han skrev salmer i stedet. Det er blitt
omlag 50, hvor tolv av dem
står i Salmeboka. Mest kjent
er «En fattig Gud» fra 1983.
Klasseforstanderen til sønnen, som da gikk på skole i Bergen, hadde spurt om han kunne spørre faren, som hun visste var forfatter, om han kunne skrive en sang de kunne synge før jul.

– Da måtte jeg jo det.

I dag spør flere ham om salmen var profetisk, siden temaet er direkte knyttet til flyktningkrisen.

– Jeg innså vel bare at verden ikke ville bli noe bedre de neste årene.

Edvard Hoem har allerede sett navnet sitt på ei gravstøtte i Canada. Etter det har han rykket opp i aldersrekkene. Om han også har rykket nærmere den himmelen som slåttekaren Nesje, og de andre forfedrene hans, satte sin uforbeholdne lit til, er han usikker på.

– Jeg tror vel ikke akkurat beinhardt på en slik himmel. Men, jeg håper. Skulle jeg dø nå, er det ingen tragedie. Jeg synes jeg har gjort mye her i livet. Samtidig, så har jeg jo lyst til å se hvordan det går med barna og barnebarna mine.

[ Les Vårt Lands anmeldelse av Edvard ­Hoems nye roman her.  ]