Skriver om det strålende smilet fra gammel far

Litteraturviteren og forfatteren Jan Inge Sørbø setter seg nærmest på en sengekant og reflekterer over det som skjer – hans far, nærmere 90, er etter et langt, rikt og «alminnelig» liv i ferd med å nærme seg terskelen. Han undrer seg over at det mest naturlige, det at et gammelt menneske dør, skal lamme livet sånn og drive en inn i sorg og smerte. Hvor trygt var det ikke å ha en far? Hvorfor har vi gjennomgående, når alt kommer til alt, så liten tid til dem som «bærer» alderdommen, spør han? Hvorfor er det hos oss her i vesten knyttet så mye sorg, vemod og redsel til å bli gammel, mens det i andre kulturer er knyttet ære og autoritet til det å bli gammel? Og helt praktisk: «Kvifor må Hans Hansen, som er sjukepleiar, gå i full jobb på sjukehuset, medan heimesjukepleiarar i bydelen får ansvar for å passa på mor hans?».

Alle stadier i livet. Først og fremst er det en varm bok, dernest myk – og likevel: Den stiller ubehagelige spørsmål. Lest riktig, vil den gi et ubehag – men la det ikke forveksles med dårlig samvittighet. Han spør mer enn han svarer, og spørsmål kan – det vet vi jo – være vel så opplysende som selve svaret. Det er i alle fall lettere å ta det. Et sted må det ha gått galt, mener han, når vi ikke ser at vi har noe å lære av hverandre i alle stadier i livet. «Eg har mange ting å vera takksam for, når det gjeld foreldra mine. Men ikkje minst at eg fekk oppleva at dei var gamle og trong omsorg frå oss i generasjonen under», skriver han. Og: «Etter at eg har fylgt foreldra mine til grava, er det mi røynsle at dei heldt fram med å vera viktige lærararar for meg også i denne fasen». Han sier det sterkere enda: «Det er sjeldan eg har lært så mykje om foreldra mine, meg sjølv og vilkåra for livet, som eg gjorde i desse åra då dei vart svakara og etter kvart måtte ha hjelp».

Men da er det som stille, levde preken.