Kultur

Skriftlig protest mot døden

Dødsangsten driver Bernhard Ellefsen til å søke fortvilelsens fellesskap med tre tusen år gamle gåter hugget i stein.

– Å prøve å fortelle om døden er noe annet enn å fortelle om alle andre ting. Alle andre ting i livet vårt har utstrekning. Døden har ikke det, sier Bernhard Ellefsen.

For ham er døden et tap av verden. Et endelig ingenting. Det gir ham panikk.

Armada

For å skrive essayet Imot døden har han gått langt tilbake med dødsangsten. Til tider uten skrift. Han går foran langs Oldtidsveien i Skjeberg i Østfold, og viser oss stien gjennom et skogholt dekket av hvitveis. På en naken, glatt bergflate viser han oss en armada. Over 20 skip på vei i samme retning. Forestiller denne tre tusen år gamle helleristningen en livsreise eller en dødsreise?

– Kanskje er dette bildet et forsøk på å gi døden den utstrekning den ikke har. I stedet for å vise døden som et abrupt øyeblikk, så ser man det som en reise, antyder Ellefsen.

Over et av skipene svever en mannsfigur i liggende stilling. Menn i andre helleristninger er gjerne krigerske.

– Han her ser ikke ut til å ha kontroll i det hele tatt. Han
beveger seg liksom ikke for egen maskin og ligger i den mest ubeskyttede posisjon du kan tenke deg, sier Ellefsen.

LES OGSÅ: - Ingmar Bergman våget stille spørsmålene som døden som ingen annen

Det er som om han kjenner seg igjen. Vi setter oss på grunnfjellet. På andre siden av jordet gresser en flokk rådyr. Bernhard
Ellefsen har slitt med dødsangst siden han var tenåring. Essayet er hans forsøk på å lese egen dødsangst inn i et større fortvilelsens litterære fellesskap. Han har lest det Susan Sontag skrev som 16-åring, og gjenkjennelsen er akutt: «Men hvordan er det mulig for meg å slutte å leve? Hvordan kan noe finnes uten meg?»

Blaff av panikk

– Forklar hvordan det oppleves?

– Jeg får blaff av panikk og blir livredd for at alt rundt meg skal opphøre. Jeg mister pusten og svetter. Den kommer hyppig, men stort sett alltid overraskende.

Selv om Imot døden er hans første bokutgivelse, er litteraturkritikerens tekstproduksjon betydelig etter mange år som kritiker i Morgenbladet. Han valgte essayformen for å kunne være personlig.

– Jeg bruker litteraturen som en bekreftelse på at jeg ikke er gal eller veldig uvanlig. Det gjør godt å oppsøke fortellinger som går rett på. Jeg søker de stedene hvor konfrontasjonen er mest direkte og aggresjonsnivået er sterkest.

Ingen forsoning

Jo sterkere protesten er, jo sterkere opplever han livskraften.

– Arbeidet med teksten har flyttet meg, men ikke på den måten at jeg er blitt forsont med døden. Jeg tror ikke forsoningen er det intellektuelt eller følelsesmessig mest interessante stedet å være når det kommer til døden.

– Arbeidet med boka kunne vel også ha flyttet brennpunktet på den måten at din død i større grad angår dine døtre enn deg? At din død ikke er din?

– Det er noe av det paradokset jeg prøver å skrive om. Det vanligste forsøket på å forsone seg med døden, er trøsten i å si at dette skal ikke du oppleve uansett. Døden er ikke et så enkelt emne at man bare holder seg med ett perspektiv. Selvfølgelig er min død mine døtres problem, men tanken på at jeg ikke skal få se dem igjen er mitt problem nå. Det handler om dødsfrykt, ikke om å være død. Jeg har skrevet en bok om litteratur og livet. Da blir døden en sak for oss som lever, men selvfølgelig, du har rett, tar du noen skritt tilbake og ser stoisk på det, så er du borte og livet går videre. Det er ikke den følelsen jeg har oppholdt meg ved. Jeg har forsøkt å gå rett på den ene sterke følelsen og forsøkt å se hvilke tanker og litteratur jeg kan finne som kan berike den.

LES ANMELDELSE: – Ellefsen inviterer til samtale om noko vi sjeldan snakkar om 

Utelukker etterliv

Der vi sitter har de første jorddyrkere satt sine gåtefulle spor. Han viser til enda eldre egyptisk kultur som bygde pyramider i møte med døden. Han gjenkjenner sin opplevelse av døden gjennom det hele.

– Man har stiftet religioner for å gi livsløpet mening. Det tyder på, selv om ikke utslagene er de samme, at betydningen livets endelighet har for oss har vært der bestandig.

LES OGSÅ: Når døden blir automatisert

– Kristne kan være like redde for å dø som ateister. Det virker ikke som religionen har den funksjonen i dag?

– Nei, men døden er jo en omfattende del av det tankesystemet som handler om å vinne nøklene til dødsriket. Alle måter vi tenker på og forholder oss til omgivelsene på handler ofte om å sette ting inn i denne buen av begynnelse, midt og en slutt. Det er så grunnleggende i hvordan vi forholder oss til alt.

– Hvorfor er teologisk litteratur og hellige skrifter ikke representert i din lesning?

– Et radikalt formgrep jeg gjør, for å kunne gå så rett på og så fryktløst som jeg kan, er å utelukke all litteratur som forutsetter et etterliv. Jeg kunne hatt med Gilgamesh, Forkynneren eller andre tekster som går rett i feltet jeg er interessert i. Men jeg har sagt nei, nå skal jeg bare se på de tekstene som er sintest og vondest.

Davids angst

– I salme 55 står det: «Hjertet vrir seg i meg / jeg er grepet av dødsangst / Jeg skjelver av frykt / jeg er overveldet av redsel.» Det kunne stått i boka di?

– Ja det burde det nesten. Den formuleringen kjenner jeg meg umiddelbart igjen i. Når jeg leser Forkynneren finner jeg en god situasjonsbeskrivelse, men et forslag til løsning, enkelt sagt, som jeg ikke deler. Her har jeg laget et enighetsfellskap med forfatterne jeg behandler. Jeg opplever også dette som en bok om lesning og et forslag til hvordan vi leser generelt. Det er nesten like viktig for meg. Hva er det litteratur betyr for oss og hvordan betyr den. For meg er dette et eksempel at vi leser dypt personlig. Ingen av oss leser med den redelighet som en litteraturforsker eller litteraturkritiker er forventet å lese med. Vi plukker det vi trenger og leser for å bruke det. Poenget mitt er ikke å lage en leseliste, men å lage en lesepraksis.

– Du kunne valgt deg for
eksempel Johannes av Korset 
eller Torgny Lindgren og funnet større motstand mot din oppfatning av døden?

– Ja, jeg har på en måte valgt å søke der det er mest motstand mot døden og minst motstand mot meg. Poenget er at man stiller seg åpen for bøkene og finner de kontaktpunktene de har med sin egen fulle måte å være i verden på.

LES OGSÅ: Hennes bok er full av de store spørsmålene

Paradoks

– Slik du har valgt, kan jeg si du har valgt for å søke bekreftelse…

– Og utvidelse, men ja. Det å kjenne seg igjen i litteraturen er blitt et merkelig utskjelt begrep i hvert fall i min del av faget. Den gode litteraturen er for rik til bare å bekrefte. Poenget er at den gode litteraturen man kjenner seg igjen i, er god fordi den også utvider tankene og gir rom for motsetninger vi ikke har så lett for å finne fram til selv. For eksempel det faktum at vi vet at når vi dør så er vi ferdige og ikke behøver å sørge over det vi har mistet. Likevel kan det føles sånn så sterkt i livet at det er det døden gjør. Det paradokset synes jeg får leve fint i litteraturens og filmens fortellinger. Der er den religiøse litteraturen minst like sterk i å la motsetninger få stå ved siden av hverandre. Å tørre la det stå uoppløst og uforsont, sier Ellefsen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur