Skogen for bare trær

Filmmediet er særlig ­egnet til å skildre friksjonen mellom natur og kultur. Det står i mer direkte­ kontakt med sansene enn billed­kunsten og litteraturen, og er mer konkret enn musikken. En spillefilm kan dessuten – og med letthet – romme de nevnte kunstartene, det hører mer til regelen enn unntaket. Det er særlig tre genre som befatter seg med menneskehetens skvis mellom sivilisasjon og råskap; westerns, skrekkfilm/thrillere og det man kan kalle «kunstfilm».

Reisen til Yoshino faller tungt inn i siste kategori, det er som om den ønsker å karakterisere­ seg som «meditativ», «gåtefull», «sanselig», «drømme­aktig», kanskje til og med «hudløs».

Det begynner oversiktlig nok: Sjelfulle bilder av japansk skog. Det brutalt vakre i et fallende tre. En ensom jeger. Juliette Binoche gråtende på et tog.

Kvinne på søken

Den franske veteranen har ingen berøringsangst for ambisiøse filmprosjekter utenfor hjemlandet, den seksti filmer tunge CV-en omfatter både hollywoodproduksjoner av ymse sort og samarbeider med anerkjente europeiske regissører, blant annet vår egen Erik Poppe. Her spiller­ hun en kvinne på søken ­etter en ­mytisk plante i de japanske løvskogene. «Vision», lar vi oss fortelle, blomstrer hvert 997. år og kan fordrive menneskelig smerte. I filmens første halvdel fungerer plantejakten som en drivkraft, den fører handlingen sindig fremover.

Det skal imidlertid bli klart at Reisen til Yoshino ikke er bundet av konvensjonell historie­logikk. Rollefigurer forsvinner ut av fortellingen og erstattes med nye, det er muligens en ­bevisst ironi i at forvirringen­ starter idet hovedpersonens tolk og veiviser fordufter. Usikker­heten kulminerer, og jeg overdriver ikke nå, i flammende hallusinasjoner.

Snittflater

De poetisk-vage replikkene («Døden er en del av en lang søvn». «Kjærlig­heten er som bølgene.» «Er vi her nå?») sår tvil om det vi ser er nåtid, fortid, drømmer eller sammensmeltninger av det hele. En rolle­figur omtaler seg som over ­tusen år gammel. I en ellers ordknapp film, legges det ivrig ut om «primtall-sikader» og snittflater i tømmer. Vi vender stadig tilbake til lyden av vinden i tretoppene, som i så mange andre japanske filmer.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Inspirert

Det veksles selvsikkert og betagende mellom skog-dronefoto og nærbilder av (overveiende triste) ansikter. Av og til tyr historien til mer konvensjonelle grep, som en krøkkete­ mat-date og et lidderlig Lady Chatterley-­aktig forhold mellom eksistensielt søkende urban kvinne og en stille og sterk skogvokter-type. Lyssettingen er flatterende, Binoche synes inspirert.

En rammehistorie, som ikke umiddelbart forteller oss at den er nettopp det, bidrar til forvirringen. Er filmens forteller fra fjern fremtid? Er han pålitelig?

I bakgrunnen spøker hele tiden en øko-filosofisk grunntanke om en natur ute av balanse og vår muligens maktesløse streben ­etter å redde den.

Løsrevet

Reisen til Yoshino er mer løsrevne følelser og ­assosiasjoner enn logikk og kan, uten omsvøp, kategoriseres som «vanskelig tilgjengelig». Den er definitivt ikke filmen for dem som drar på kino en gang i halvåret, selv de mest barkede cineaster får mye å bryne seg på, kanskje til og med frustrere seg over her.

Like fullt: De vågelystne vil finne … Yoshino både prakt- og sjelfull, den har mytologiske­ stemninger og budskap som ­aldri kunne latt seg overføre til andre kunstformer. Flere filmer burde inkludert rolige bilder av fallende trær.