Filmmediet er særlig egnet til å skildre friksjonen mellom natur og kultur. Det står i mer direkte kontakt med sansene enn billedkunsten og litteraturen, og er mer konkret enn musikken. En spillefilm kan dessuten – og med letthet – romme de nevnte kunstartene, det hører mer til regelen enn unntaket. Det er særlig tre genre som befatter seg med menneskehetens skvis mellom sivilisasjon og råskap; westerns, skrekkfilm/thrillere og det man kan kalle «kunstfilm».
Reisen til Yoshino faller tungt inn i siste kategori, det er som om den ønsker å karakterisere seg som «meditativ», «gåtefull», «sanselig», «drømmeaktig», kanskje til og med «hudløs».
Det begynner oversiktlig nok: Sjelfulle bilder av japansk skog. Det brutalt vakre i et fallende tre. En ensom jeger. Juliette Binoche gråtende på et tog.
Kvinne på søken
Den franske veteranen har ingen berøringsangst for ambisiøse filmprosjekter utenfor hjemlandet, den seksti filmer tunge CV-en omfatter både hollywoodproduksjoner av ymse sort og samarbeider med anerkjente europeiske regissører, blant annet vår egen Erik Poppe. Her spiller hun en kvinne på søken etter en mytisk plante i de japanske løvskogene. «Vision», lar vi oss fortelle, blomstrer hvert 997. år og kan fordrive menneskelig smerte. I filmens første halvdel fungerer plantejakten som en drivkraft, den fører handlingen sindig fremover.
Det skal imidlertid bli klart at Reisen til Yoshino ikke er bundet av konvensjonell historielogikk. Rollefigurer forsvinner ut av fortellingen og erstattes med nye, det er muligens en bevisst ironi i at forvirringen starter idet hovedpersonens tolk og veiviser fordufter. Usikkerheten kulminerer, og jeg overdriver ikke nå, i flammende hallusinasjoner.
Snittflater
De poetisk-vage replikkene («Døden er en del av en lang søvn». «Kjærligheten er som bølgene.» «Er vi her nå?») sår tvil om det vi ser er nåtid, fortid, drømmer eller sammensmeltninger av det hele. En rollefigur omtaler seg som over tusen år gammel. I en ellers ordknapp film, legges det ivrig ut om «primtall-sikader» og snittflater i tømmer. Vi vender stadig tilbake til lyden av vinden i tretoppene, som i så mange andre japanske filmer.
[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]
Inspirert
Det veksles selvsikkert og betagende mellom skog-dronefoto og nærbilder av (overveiende triste) ansikter. Av og til tyr historien til mer konvensjonelle grep, som en krøkkete mat-date og et lidderlig Lady Chatterley-aktig forhold mellom eksistensielt søkende urban kvinne og en stille og sterk skogvokter-type. Lyssettingen er flatterende, Binoche synes inspirert.
En rammehistorie, som ikke umiddelbart forteller oss at den er nettopp det, bidrar til forvirringen. Er filmens forteller fra fjern fremtid? Er han pålitelig?
I bakgrunnen spøker hele tiden en øko-filosofisk grunntanke om en natur ute av balanse og vår muligens maktesløse streben etter å redde den.
Løsrevet
Reisen til Yoshino er mer løsrevne følelser og assosiasjoner enn logikk og kan, uten omsvøp, kategoriseres som «vanskelig tilgjengelig». Den er definitivt ikke filmen for dem som drar på kino en gang i halvåret, selv de mest barkede cineaster får mye å bryne seg på, kanskje til og med frustrere seg over her.
Like fullt: De vågelystne vil finne … Yoshino både prakt- og sjelfull, den har mytologiske stemninger og budskap som aldri kunne latt seg overføre til andre kunstformer. Flere filmer burde inkludert rolige bilder av fallende trær.