Kultur

Skitne ord og ren kunst

En svensk forfatter ble nylig avslørt for å ha skrevet en rekke antisemittiske, rasistiske og kvinne­fiendtlige innlegg på nett. Når forfattere sprer møkk i ­offentligheten, påvirker det også vår lesning av bøkene?

I sommer avslørte det antirasistiske tidsskriftet Expo at den svenske forfatteren Niclas Lundkvist også skriver på nettstedet Flashback under navnet Ezzelino.­ Mange av innleggene er fulle av antisemittiske og rasistiske konspirasjonsteorier, andre av kvinnefiendtlig og homofob karakter.

Lundkvist er som forfatter kjent under pseudonymet Nikanor Teratologen. Bøkene hans er fulle av sadisme, seksuelle perversjoner, provokasjoner og vold.

Han stemme slo ned som noe nytt og skandaløst da romanen Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen kom i 1992. Det «vidrigaste och mest perversa» som noensinne er skrevet i Sverige, var en av ­attestene.

Flere kritikere var fascinert, andre kjente avsmak. Siden har Eldreomsorgen oppnådd kultklassikerstatus, også i Norge gjennom avdøde Stig Sæterbakkens oversettelse. Outsideren Lundkvist, som helst hadde sett at han fikk være anonym, har sagt at han skrev boken for å rette oppmerksomheten mot det kjærlighetsløse samfunnet: «lugnt och välordnat på ytan, men rovdjurslikt och sataniskt under den. Romanen var ett sätt för mig att driva ut demonerna», er Lundkvists egne ord.

LES OGSÅ: «Jødenesen» ble skapt i kunsten

Antisemittiske ytringer

Selv har forfatteren ennå ikke uttalt seg om Expos avsløringer. Men de reiser et spørsmål om hvordan vi nå skal forstå forfatterskapet hans. Når Lundkvist er avslørt som personen bak anonyme antisemittiske ytringer på nett – kan vi lese hans romaner som før?

Vi kjenner problemstillingen fra tidligere. Hvordan leser vi gode forfattere med tvilsomme meninger? Hamsun, Céline, Handke, Pound – hvordan påvirker deres meninger vår lesning?

Står sterkt

Klassekampen og litteraturtidsskriftet Vagant har flere ganger omtalt saken. Cappelen Damm har utgitt Teratologen i Norge. Hans siste bøker har ikke vært vurdert. Vårt Land har grunn til å tro at det ligger markedsvurderinger bak avgjørelsen. Forlaget viser til at slike vurderinger også baserer seg på et tillitsforhold mellom forlag og forfatter.

Forlagsredaktør og forfatter John Erik Riley er blant dem som ivret for å få debutromanen oversatt.

– Jeg er fortsatt ikke i tvil om at romanene som Eldreomsorgen har kvaliteter som gjør at de peker i alle retninger og ikke kan forankres i rene fascistoide holdninger. Den er gitt ut på det grunnlag at det er en god, oppskakende og vond roman. Det har ikke endret seg. Det er uansett ikke den første forfatteren man gir ut som har mange slags holdninger. Alt dette sagt med forbehold om at han har skrevet det avsløringene viser, sier Riley.

LES OGSÅ: Mennesker uten «arisk blod» fikk ikke ha kirkeverv

Lekeplass

Teratologens svenske forlegger Carl Mikael Edenberg trakk seg fra samarbeidet. Han skriver i Vagant at han ­allerede for ti år siden fikk vite at Teratologen brukte nettforumet Flashback som en slags «skitten, halvoffentlig lekeplass». Han tar forbehold, men mener å huske at han framstilte det som en litterær praksis og et eksperiment.

– Jeg innså allerede da at dette­ var dypt problematisk fordi ­eksperimentene ikke skjedde innenfor en kunstnerisk sammenheng, skriver Edenberg.

Han trekker inn den franske forfatteren og fascisten Louis Ferdinand Céline som skrev tre antisemittiske pamfletter. Selv om de holder like høy litterær standard som hans romaner, er de uakseptable når de trykkes som propaganda. Utgitt som en del av hans samlede verk, mener han de får en annen betydning.

«Feig Ibsen-jury»

På norsk ble en lignende debatt ført om Peter Handke for to år siden. Da den østerrikske forfatteren fikk Ibsenprisen, ble det litterære Norge delt i to. Handke er en av etterkrigstidens sentrale tyskspråklige forfattere. Samtidig har hans engasjement for den serbiske siden under og etter Balkankrigene på 1990-tallet, ført til kraftige reaksjoner.

Forfatteren Øyvind Berg mente det var «feigt av juryen for ­Ibsenprisen å lukke øynene for de politiske dimensjonene i ­Peter Handkes verk». Det utløste en debatt om forholdet mellom kunst og politikk, kunst og moral, og om forfatteres ansvar. Karl Ove Knausgård var blant dem som engasjerte seg sterkt til forsvar for Handke. I vår kom det en hel bok viet Handke-debatten, redigert av Kaja Schjerven Mollerin og Henning Hagerup.

– Hva gjør Handkes holdninger og handlinger med din lesning av ham, Øyvind Berg?

– Peter Handke har i de seinere år stadig blandet sammen det politiske og det litterære, på både finurlige og grove, vulgære og latterlige måter. Etter mitt syn er Handke en forfatter som har oppsøkt det kontrære for inspirasjonens skyld, altså en impotent forfatter. Han var god før, men er det ikke lenger. En god forfatter kunne lett – som mange serbiske intellektuelle – ha avgrenset seg mot de ytterlighetene Handke frir til. Det han skriver mangler presisjon, og hans følelsesmessige innlevelse er grunn, stivbeint og pinlig. I tillegg til disse litterære innsigelsene kommer det ubehaget hans mange politiske utspill har medført. Jeg kan ikke lenger lese Peter Handke velvillig.

Forsvarte Hitler og Mussolini.

– Hvilke andre forfatterskap mener du kan belyse forfatteres ansvar?

– Litteraturhistorien er full av aktivt engasjerte forfattere. Noen av dem var idioter, andre hadde beina på jorda. Positivt må vel Wergeland fremdeles være et norsk ideal? Negativt er det pinlig hva en stor forfatter som Ezra Pound kunne få seg til å skrive og gjøre (propaganderte for aksemaktene og Mussolini, red. anm.). Jeg leser tredje bind av den siste Pound-biografien nå. Det er lesning som bør mane til forsiktighet, mener Berg.

SPALTIST: Antisemittismen dukker ikke lenger bare opp på hatmøter eller rare nettsteder.

Hamsuns plass

En annen nærliggende debatt, ikke minst for nordmenn, er tilfellet Knut Hamsun. Med knappest mulig flertall ble det for syv år siden bestemt at Grimstad fikk en Knut Hamsuns plass. I Bodø går Sigrid Undsets vei over i Knut Hamsuns vei. 15 år etter at Hamsuns forlag Gyldendal gikk ut og mente at tiden var overmoden, er det imidlertid fortsatt ingen plass ­eller vei i Oslo som er oppkalt etter nobelprisvinneren.

Siste ord er neppe sagt i debatten­ om hva Hamsuns nazisme­ gjør med vår lesning. Hans bøker ble uønsket i mange hjem etter hvert han framstod som Adolf Hitlers forvarer. I dag hylles han av mange som en av våre største forfattere gjennom tidene. Den avdøde litteraturprofessoren Atle Kittang mente at det som gjør Hamsuns diktning genial, er «den distanserande rørsla som høyrer ironien, refleksjonen og underfundigheten til. Den er i seg sjølv ei motkraft mot all ureflektert tilslutnad - også til totalitære ideologiar.»

Svenske litteraturkritikere har vært «blinde for nazismen» i ­Teratologens bøker, hevdet engelskprofessor Magnus Ullén ved Karlstad Universitet i sommerens debatt. Vårt Lands anmelder Astrid Fosvold, som også er leder for arbeidsutvalget for litteratur i Kritikerlaget, ble av Klasse­kampen bedt om å svare på kritikken rettet mot kritikerne. Fosvold mener avsløringene fører til at man nå leser Teratologen baklengs. Poenget hennes er at debatten var en helt annen da forfatteren debuterte i 1992.

LES OGSÅ: Wagner-feberen herjer i Europa – Fornemmelsen av nazisme er vekk

Endret klima

– Det er noe urent i professorens måte å tenke på. Den gang tenkte vi ikke at det var mulig for en forfatter å være nynazist og homofob. At man mer enn 20 år etter helt anonymt kan ytre seg så fritt og vilt på nettet, gjør noe med hele debattklimaet, sier Fosvold.

Selv om hun ikke har inngående kjennskap til forfatterskapet, husker hun hvordan Teratologen ble løftet opp og fram blant annet i tidsskriftet Vagant.

– Han ble raskt en stjerne som gjorde noe nytt og uvant. Den nazistiske morfaren i debut­romanen husker jeg vi syntes det var fint han skrev om. Å spille ut slike roller ufarliggjør dem, var tanken. Det var inngangen til det i 1992. Jeg synes det er vanskelig å skjønne at han kan ha disse­ holdingene som nå er avslørt. En må spørre om det forholder seg slik, eller om det er noe han spiller ut.

– Hvis vi sammenligner med hva vi vet om Hamsuns og Celines holdninger og forfatterskap: Er en slik sammenligning gyldig?

– Ja, men likevel er vi på et annet sted i dag fordi mulighetene til å opptre anonymt med slike meninger er så mye større. Vi er fanget i den revolusjonen kommunikasjonskulturen innebærer. Det ville imidlertid være farlig om vi dermed avfeide Teratologen som forfatter. Skyver vi det vekk, kan det være med på å skape enda mer vrede. Det er hevdet at forfatterskapet må leses i sin helhet inkludert alt av brev og debattinnlegg. Det er jeg usikker på. Jeg har i hvert fall ikke lest Celine på den måten. Jeg leste både Reise til nattens ende og Død på kreditt som ung, lenge før jeg kjente til at han var fascist og antisemitt. Jeg liker fortsatt romanene hans som litteratur og fascinerende tekster. Vi må lese det og dømme det som det det er. Vi må ikke avvise det, sier Fosvold.

LES OGSÅ: Karpe Diem svarer på jødehets-beskyldningene

Alle kan hate

Liv Lundberg er professor emerita i skrivekunst ved Universitetet i Tromsø. Med boken Tekstens etiske øyeblikk (2005) undersøkte hun virkelighetsbildene i skjønnlitteraturen og diskuterte tekstenes anvendelse av vold, makt og metaforiske figurer. Hennes grunnholdning er at kunsten må være fri slik at den kan skape nye perspektiver og skjerpe lesernes bevissthet om menneskelivet.

– Det etiske øyeblikket i teksten oppstår når leseren opp­dager at her er det noen som ­lider under et overgrep. Det er da bevisstheten vår skjerpes om det onde eller det gode. Men når politisk propaganda og hat-ytringer trenger inn i kunsten, som det her er snakk om, er det ødeleggende, sier hun.

Teksten eksisterer i dag også i nettuniverset der alle er tilkoblet. Ordskiftet er ikke lenger begrenset til kultureliten.

– Alle kan hate noen på nettet, sier Lundberg.

Teksten fortsetter lenger nede.

Uren kunst

Hva skjer med den litterære teksten om forfatteren også skriver hat-ytringer?

Debatten er utløst etter at den svenske forfatteren Nikanor Teratologen også er knyttet til anonyme, antisemittiske ytringer.

Andre forfatterskap er også blitt diskutert på grunn av forfatternes handlinger, holdninger og meninger.

Knut Hamsun (1859-1952), ble kontroversiell på grunn av sin støtte til Adolf Hitler.

Ezra Pound Y (1885-1972), amerikansk­ ­forfatter, bosatt i Italia,­ ­propaganderte for aksemaktene­ og Mussolini.

Z Louis-Ferdinand Céline (1894-1961), fransk forfatter som også skrev antisemittiske og tyskvennlige ­pamfletter fra slutten av 1930-årene.

Peter Handke (født 1942), østerriksk forfatter som har ­provosert mange med sin støtte til Serbia og forsvar av Slobodan Milosevic.

Små fortellinger

Hun refererer til feministen, biologen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway, som sier at i den digitale virkeligheten er subjektet med stor S erstattet av utallige subjekter med liten s – som alle deltar i mye større grad med motstridende og ofte lite sympatiske holdninger.

– Likefullt mener Haraway at det er bedre med mange små fortellinger enn ett eneste stort masterplot. Det er den konflikten vi er oppe i, tror Lundberg.

Hun opplever det som en krevende situasjon fordi hastigheten og heftigheten i ordskiftet er så høy.

– Spørsmålet er om hjernen vår læres opp til å gå rett på og hate så fort som mulig, sier hun.

Lundbergs tittelessay i boken Tekstens etiske øyeblikk handler om den sør-afrikanske nobelprisvinneren John Maxwell Coetzee og hans bok Disgrace (1999) som han fikk Nobelprisen for.

– Romanen ble kritisert for å svartmale det nye Sør-Afrika. Coetzee satte de mange, små historiene opp mot den store, historiske nødvendigheten. Han mente teksten og kunsten måtte knyttes tett til kroppene som lever i virkeligheten og kjenner smerte. Coetzee går videre og diskuterer i sin neste roman Elisabeth Costello at kunstnerne kan hengi seg til ondskapen i teksten.

REPORTASJE: Kontorist for nazistenes innerste krets

Nei til sensur

Romanen handler om den aldrende, australske forfatteren Elizabeth Costello.

– Hun mente før at det var heltemodig å følge fortellingen inn i dens mørkeste avkroker. Nå tror hun at dikteren kan slippe ondskapen ut av flasken og gjøre kunsten forførende. Når man leser dette, stiller man seg spørsmålet: Kan det bestialske være farlig og må det derfor forbys? Trenger man sensur? Coetzees svar er nei. Alle sensurinstanser vil korrumperes, sier han, og ordet må være fritt. Kampen mellom det onde og det gode må utkjempes i kunsten så vel som i livet. Dessuten må fantasien holdes i live. Den som ikke har fantasi, kan bare adlyde ordrer.

Lundberg mener det Teratologen måtte skrive på nettet, ikke gjør noe fra eller til.

– Spørsmålet er om han skriver eller har skrevet gode romaner. Jeg har faktisk ikke lest dem. Stor kunst må være så ond den bare klarer. Kunsten må hele ­tiden kunne legge nye perspektiver også på spørsmålet om det gode og det onde.

KOMMENTAR: Er Razika jødehatere?

Tillit på spill

Lundberg mener Teratologen/Lundkvist risikerer hennes tillit som leser.

– Mistanken oppstår om at det er en slags beregning og sensasjonsjag. Kunst kan ikke bare være et sensasjonsjag. Det er en forenkling å tro at kunsten bare skal være provoserende. Provokasjoner er viktige, men det er ikke nok.

– Som utøver, lærer og kritiker av skrivekunst må jeg uansett ta en dypere diskusjon om hva litterære kvalitet er og dens betydning for samfunnslivet. Det kan hende det går inn i en større diskusjon om kunstens autonomi og kunsten etiske ansvar.

– Hvis det gjør det?

– Så er det en diskusjon vi bør ta. Skrivekunst er ikke noe vi driver med for å slippe å ta livet alvorlig. Uten kunst ingen kulturdannelse. Så viktig er kunsten.

Da Lundberg med sin bok knyttet ordet etisk til litteratur, ble hun oppfattet som moralist.

– Det var jo ikke det teksten handlet om, men at både estetikk og etikk finnes og at de henger sammen. Det hadde vi kanskje ikke skjønt helt, sier hun.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur