Sinnsro nå!

Bruksmusikk er et utskjelt fenomen. Det er nemlig noe med tanken på at musikken er sekundær, eller er i samspill med en annen aktivitet, som får nerdene til å fnyse. Dansemusikk har imidlertid alltid handlet minst like mye om den får diskoteket til å svinge som hva den vil fortelle. Og på sett og vis er all slags ­musikk til sitt bruk.

Lydteppene

En form for funksjonell musikk som har blitt langt mer populær de siste årene, er ambient. Bokstavelig talt: Atmos­færisk eller stemningsskapende musikk. Å kunne forandre omgivelsene med musikk er noe som alltid har fascinert Kaitlyn Aurelia Smith, som er en av sin generasjons mest interessante stemmer innen den elektroniske musikken.

For noen år tilbake, mens jeg fortsatt var student, ble jeg veldig opptatt av ambient. Det begynte fordi jeg trengte noe å lytte til på lesesalen, men opplevde kjapt at lydteppene var mer enn bare noe å fylle stillheten med – at det fikk meg til å tenke litt klarere. Det er jeg ikke alene om: På Spotify har spillelista «Music for Concentration» over én million følgere.

LES OGSÅ: «Deep Focus», «Peaceful ­Piano» og «Sleep» er blant de mest populære spillelistene på Spotify.

Dårlig på multitasking

Det virker rett og slett som folk i dag har et behov for å få litt fred. Det moderne samfunnets insistering på at man er overalt, hele tida, er stressende og utmattende. Kanskje ikke så rart, da forskning viser at mennesker er skikkelig dårlige i multitasking. At det politiske klimaet er mildt sagt ullent, gjør ikke saken enklere.

For mange av oss har yoga og meditasjon blitt nyttige verktøy for å holde hodet kaldt. Dette er jo opprinnelig buddhistiske og hinduistiske praksiser, men parallelt med den økende ­populariteten i Vesten har de i stor grad blitt sekularisert og tømt for sitt religiøse innhold. Det finnes knapt et treningssenter som ikke tilbyr yogatimer, mens meditasjon – eller «mindfulness», som det gjerne markedsføres som – læres bort på stadig flere ­arbeidsplasser.

Mors yoga

Akkurat som en god økt med yoga, kan imidlertid god ambient skape følelsen av at man støter borti noe ekstra­ordinært. Over tid risikerer man rett å slett å bli litt spirituell, litt nyfrelst. Slående nok viser bruker­data fra den populære meditasjons-appen Insight Timer at de som våger å ha en mer åndelig innstilling til meditasjon faktisk får mer ut av det enn hardbarka ateister.

Tides: Music for Meditation and Yoga seiler på denne kulturelle tidebølgen. Opprinnelig skrevet i 2013 for å tonesette yogatimene til Kaitlyn Aurelia Smiths mor, utgis den i større skala først nå. Tydeligvis har skiva evnen til å styrke familiebånd – som en fornøyd fan skriver på nettstedet Bandcamp: «Jeg kjøpte denne til min mor og jeg. Vi elsker den og tror du vil det samme». Det er et vakkert lite album som byr på en fin inngang til Smiths forunderlige verden.

LES OGSÅ: Jon Hassel skaper en slags ny, ambient verdens­musikk, uten noe jordisk motstykke, skriver Ole Johanne Åleskjær.

Som et barn

Tides er fra tiden­ før hun hadde gitt ut sine ­kritikerroste studioalbum, som så langt har kulminert i vidunderlige The Kid (2017). Men ­allerede her har hun mestret den sagnomsuste Buchla-synthesizeren, som er høyt æret blant både hippier og synthnerder. Dens skimrende, organiske lyd skinner ekstra sterkt på «Tides V», som pulserer som et drømmende orgel.

Andre spor er mer melodiske og lekne. Smiths uttalte ambisjon er å nærme seg verden som om hun fortsatt var et lite barn, vidøyd og uten hemninger. Det er noe hun utforsket i en kosmisk skala på The Kid, der ­enkelte sanger høres ut som hele leketøyskista har våknet til live. Her har særlig vuggevisa «Tides III» noe like fredelig som naivt over seg – lyden av en kaleidoskopisk spilledåse.

LES OGSÅ: Alice Coltranes religiøse fristed forsvant under brannene i California.

Vind og fuglekvitter

Om man velger å bruke Tides som lydspor til meditasjon og yoga, har denne bekymringsløse barnligheten en del for seg. Å fokusere iherdig på pusten, eller å tøye, vri og strekke seg på stuegulvet, blir ikke akkurat lett som en lek. Men en slags ro senker seg i rommet, og man flyter uanstrengt med. Smith har naturligvis selv studert yoga – ­under et årslangt opphold ved et Hare Krishna-tempel, der også spiren til å skrive egen musikk ble lagt.

Albumet ender med at en synth­drone munner ut i vindspill og fuglekvitter. Det er jo et eldgammelt knep i New Age-boka, men er ikke mindre effektfullt av den grunn. Som engelskmennene sier: Stopp og lukt på rosene.