I de første planene for Den norske kirkes satsing på kunst og kultur, var strategien å etablere seks sentre rundt i landet. Ett slikt senter var da allerede i gang. I 2003 ble nemlig «Senter for kirkemusikk i Bodø» etablert. Det skiftet senere navn til Kirkemusikksenter Nord (KiN). Kirkerådet pekte på dette som et første steg i oppbyggingen av regionale kunst- og kultursentre.
Tre minus en
Den rødgrønne regjeringen ville ikke starte flere sentre. I stedet fikk kirken en kulturrådgiver til hvert bispedømme. I dag vil Kirkerådet slå ring rundt disse stillingene og mener det er viktigere enn å bygge opp fem-seks regionale sentre.
I Oslo ble det startet et senter for ti år siden. Stiftelsen KULT – senter for kunst, kultur og kirke består av daglig leder, kunstfaglig konsulent og kulturrådgiveren i Oslo bispedømme. Kirkerådet mener Oslo står i en særstilling og at få andre bispedømmer vil ha mulighet til å bygge tilsvarende strukturer.
I løpet av årene med kirkelig kultursatsing, er også ett senter lagt ned. Siden 1996 holdt Liturgisk senter til i Erkebispegården vegg i vegg med Nidarosdomen. Selv om det aldri ble kalt et kunst- og kultursenter, hører det med i denne sammenhengen siden det var et kompetansesenter på liturgikk, kirkemusikk og hymnologi. En heltidsstilling og to halve stillinger var tilknyttet senteret da Kirkerådet vedtok å legge det ned fra januar 2013. Erfaringen var at det ikke var tilstrekkelig bemannet til å kunne bli den aktør man ønsket.
Heller nett
Skal et senter være levedyktig, bør det ifølge Kirkerådet, ha minimum fire til fem ansatte og dermed koste over 30 millioner kroner i året regnet ut fra seks sentre. I stedet for sentre anbefaler derfor Kirkerådet å satse på nettverk. I en situasjon med strammere kirkeøkonomi må man se etter det Kirkerådet kaller «realistiske løsninger». Slike nettverk er beregnet til å koste 100.000 kroner for hvert bispedømme i 2019.
Kirkerådet viser til nettverk som er vokst fram rundt kulturrådgiverne, domkantorene og andre kirkemusikere som eksempler på kirkelige kulturnettverk som baserer seg på eksisterende stillinger.
Liten million
I Bragernes kirke i Drammen har det vokst fram en samling av kirkemusikalske krefter. Kantor Jørn Fevang har her i avisen uttrykt ambisjonen om at det kan utvikles til et kompetansesenter. Han mener det ikke er mye som skal til.
– I kirken er vi blitt gode på å hente ut mye av lite, sa han.
Tore Dvergastein er kulturrådgiver i Tunsberg bispedømme. Han sier ja takk til både nettverk og sentre. Han peker både på at både KULT og KiN er levedyktige og tror det er lite som skal til før det gryende miljøet i Drammen også fungerer som et senter.
– Jeg håper vi kan få til å stimulere de sentrene som har vist seg levedyktige, men også å gi de som er i emningen en stimulans for at nyutvikling skal skje. Et senter i Drammen kunne bidra til kursing i liturgisk spill, scenografi i gudstjeneste og så videre. Det krever ikke millioner av kroner. Man må kunne tilføre noe i et spleiselag, og i et slikt arbeid vil det være naturlig å få til en samhandling hvor vi drar nytte av hverandre, sier han.
Noen fordeler
For Kirkerådet er det kritiske spørsmålet hva merverdien av regionale sentre kan være sammenlignet med kulturrådgiver- stillingene. Et senter må betjene et større geografisk område. Nærheten til menighetene og fellesrådene anses som viktig. Dessuten tilfører stillingene høy kompetanse til bispedømme og Kirkeråd.
– Dette har bidratt til at kunst og kulturspørsmål er integrert i kirkens ledelse på en helt annen måte enn tidligere, heter det i sakspapirene.
På den annen side oppnår man med kulturråd- givere ansatt ved bispekontoret, ikke den armlengdes avstand til Kirkerådet noe som var ambisjonen for en frihetlig kunstoffensiv.