Selvportrett er heldigvis ikke en estetisering og skjønnmaling av anoreksi

Kristin Aalen

kultur@vl.no

Spisevegring regnes som den tredje vanligste årsaken til dødsfall for unge kvinner i Europa og er den mest dødelige psykiatriske lidelsen i Norge. Følgelig går jeg med en porsjon skepsis til kinoen for å se Selvportrett, dokumentaren­ om Lene Marie Fossen som døde sist høst av hjertesvikt etter svekket ernæring gjennom mange år.

Skal filmen bli en estetisering av sykdommen, nær sagt en skjønnmaling av den utsultede kroppen gjennom hovedperson­ens fotografiske selvportretter?

Margreth Olin

På den annen side vet jeg at Margreth Olin – den mest erfarne av de tre som står bak filmen om Fossen – er blant Norges dyktigste dokumentarfilmskapere. Hun laget i 2002 et eget selvportrett, Kroppen min, der hun viste hva hun som barn fikk høre om egne ­føtter, mage og tenner fra venninner og kvinner. Heldigvis fantes det et annet kjønn som syntes av navlen hennes var verdens mykeste punkt.

Olin ga oss også Mannen fra Snåsa, en respektfull dokumentar om Joralf Gjerstad som gjorde det vanskelig å le vekk hans gåtefullt helbredende hender. Nå har Olin skrevet og regissert dokumentaren sammen med Espen Wallin og regissør Katja Høgset.

Dyktig fotograf

Heldigvis ­åpner Selvportrett med å vise at Lene Marie Fossen også fotograferte andre enn seg selv. 28-åringen oppholder seg i 2014 på øya Khios der hun lager utsøkte portretter av greske kvinner. Som Kalliopi, en tannløs kone som gjerne poserer for den norske fotografen.

Svart/hvite stills av furete ansikter fra Khios, sammen flotte barneportretter som Fossen tar av flyktninger på Lesbos året etter, viser hvilken kompetanse hun hadde med sitt kamera.

Dermed gir regissørene oss viktig kunnskap om hoved­personens faglige dyktighet når vi skal forholde oss til de vondeste­ motivene i Fossens kunstnerskap: Hennes radmagre kropp bestående av skinn og bein, ­hennes utsultede ansikt som lyser av sykdom.

Lepra-sykehus

På Khios fant Fossen fram til et forlatt sykehus for spedalske som hun forvandlet til kulisser for sine selvportretter, tatt med selvutløser.

Blåmalingen på veggene er delvis slitt vekk, jernsengene ­etter pasientene står der i et virvar. En av dem gjør hun til et hvilested under et enkelt kors på veggen. Jeg antar det er montert der av Fossen selv; hun sier at hun vil vise fram smerten i sitt indre.

Det er sterkt å høre Fossen fortelle om sin tilstand, men det etterlater meg med en fryktelig, eksistensiell gåte: Hva slags livsangst rammer et ti år gammelt barn i en slik grad at hun slutter å spise for å stanse tiden og slippe å bli voksen?

Lene Marie forteller at hun gjemte seg for legene etter at hun som tiåring ble behandlet med tvangsspising på Lillehammer. Elleve år gammel veide hun 26 kilo og har siden da levd på næringsdrikker.

I filmens tidlige opptaksscener (filmskaperne har fulgt henne gjennom fire år) snakker hun om å leve i et nazi-regime i egen kropp. Eller et brennende­ hus hun ikke kommer ut av. Hun tviholder på sykdommen selv om hun innser at hun har forfalt som person. Hun tilstår at det var mislykket å slutte å spise, for hun har mistet alle vennene, de ga henne opp. Men likevel, sier Fossen, er det en livskraft i meg, ikke minst da det går opp for henne at den anerkjente fotografen Morten Krogvold hyller hennes talent og vil stille henne ut.

Tåle den hun er

Jeg traff nylig en lektor som husket en elev som led av spisevegring. Hun var så utsultet at hun tok farvel med ­lærere og medelever, og alle trodde hun skulle dø. Fullstendig mot formodning, fortalte lektoren, reiste hun til en annen by der hun fikk en behandler som hjalp henne. Mange år senere møtte han henne tilfeldigvis igjen: Frisk, gift og mor til flere barn.

Dessverre lyktes ikke det samme for Fossen. Riktignok ærer hun i dokumentaren en behandler som hjalp henne med å godta den hun var: Nå avdøde barnepsykiater Hasse Linaae. Hovedpersonen opplevde at han klarte å skille mellom Lene Marie og sykdommen – kall den Dummen, sa han.

Men helsevesenet for øvrig, slik hun opplevde det, skremte henne med tvangstiltak i barndommen. Da hun i 2018 er døden nær av sult, smerter og depresjon etter en tragisk bilulykke, redder helsevesenet livet hennes med nye tvangsvedtak, noe hun selv kaller å miste menneskeverdet. Samtidig vil hun jo gjerne leve fordi hun håper å få stille ut i nye gallerier.

Respektfull

Er da Selvportrett en estetisering og skjønnmaling av anoreksi?

Heldigvis ikke. Olin og hennes medregissører lar Fossen framstå som en fascinerende, om enn uforståelig person som kjemper en grufull kamp mot indre demoner.

I glimt aner vi hvor tunge de tyve årene med sykdom har vært for foreldrene som har prøvd å hjelpe henne. Det er rørende å høre mor Torill på utstillingen i Kristiansund da Lene Marie spør om hun skammer seg over å se hennes halvveis avkledde kropp på bildene.

Nei, insisterer moren og kaller datteren for en sjelden blomst.

LES FLERE ANMELDELSER HER:

[ Skildres lidenskap ulikt av kvinnelige og mannlige regissører? Céline Sciammas film «Portrett av en kvinne i flammer» bidrar til at svaret blir ja. ]

[ Håp viser hvordan en dødsdom røsker opp i livet og gir ny kraft til kjærligheten ]

[ Ken Loach viser taperne i det britiske løsarbeidersamfunnet ]

---

Fakta:

---