Selvmedlidende sult

Hamsuns gjennombruddsroman handler som kjent ikke om ernæring. Mer enn den fysiske sult, skildrer han den psykiske pinen. Den navnløse hovedpersonen er en sjelelig ekstremsportutøver. Han svever i febril lykkerus i det ene øyeblikket, for så å deise ned i det dypeste mørke. Selve handlingen er konsentrert til Kristianias gater: Jeg-personens forsøk på å livnære seg av å skrive går dårlig, og vi blir med ham rundt i byen på jakt etter mat, jobb og tak over hodet. Men kanskje først og fremst på jakten etter å bety noe for et annet menneske. Mer enn mangelen på mat, er det nettopp følelsen av utenforskap som rammer hardest.

Lydkulisser

Skuespiller Sverre Bentzen og Jørgen Wiig Salvesen fungerer som hovedpersonens tanker, så vel som å tre inn i ulike karakterer han møter på sin vei. Musiker Tuva Syvertsen («Valkyrien») tar også plass på scenen. Hele forestillingen igjennom sitter hun på sidelinjen og bruker stemmen så vel som en rekke instrumenter til å skape lydkulissene. Et effektivt grep som gir dynamikk og en suggererende nerve til forestillingen. Fra den forpinte følelsen når hun gnikker buen over fiolinens skjærende strenger, til stadig mer manende gitarriff, evner hun å få frem personens tanker og følelser på en måte som treffer oss umiddelbart. Lydkulissene som en forsterkning av hovedpersonens psyke, blir mer talende enn det skuespilleren evner å formidle gjennom sitt karakterarbeid. Til det blir nemlig Preben Hodnelands tolkning av Hamsuns hovedperson hakket for selvmedlidende. Jo visst klager også bokens hovedperson. Han raser og får hysteriske anfall og oppfører seg til tider rimelig uspiselig. Likevel får vi et hjerte for ham, fordi vi også ser kampen for å ta de rette valgene. På Riksteatret mister vi karakterens mål og kampen for å nå dit mer av syne i all sytingen. Selvmedlidenhet på scenen er ofte uutholdelig å se på, men kan i korte strekk brukes for å gi rollefiguren en komisk effekt. Her blir det derimot for påtrengende fortalt.

Sosial aksept

Det er synd, når resten av oppsetningen fungerer så bra. Scenografi og videodesign skaper et spennende og uttrykksfullt bakteppe for handlingen. Gjennom et florlett lerret skimter vi karakterene, samtidig som vi får nærbilder av dem, landskap og abstrakte kunstfoto, projisert på lerretsduken. Et scenebilde som bokstavelig talt har flere lag, og bygger opp under Hamsuns poetiske fortelling og hovedpersonens komplekse sinn. Best svinger det av spillet i møtet med den unge, vakre Ylajali (Julia Bache-Wiig), der kampen for sosial aksept blir helt prekær. At han er for stolt til å ta imot hjelp er både tragisk og komisk på samme tid. Det morsomme ligger i de hvite løgnene, og det pinlig gjenkjennbare i alt man tyr til for å holde fasaden.

Mer kamp

«Sult» blir regnet som en av de første modernistiske romanene i verdenslitteraturen. Jeg-formen, der vi ser alt fra hovedpersonens synsvinkel var nærmest uhørt da den kom ut i 1890. I stedet for å sette samfunnsproblemer på plakaten, beveger vi oss på innsiden av menneskets sammensatte følelsesliv. Hamsun ville skildre intet mindre enn «blodets hvisken og benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv». Opp gjennom historien har man flere ganger forsøkt å overføre «Sult» til filmen, så vel som teaterscenen – med vekslende hell. Denne gangen ville det hjulpet med mindre selvmedlidenhet og mer kamp for tilværelsen.

LES FLERE ANMELDELSER:

• Profetisk rop fra havets bunn

• Hadde tjent på å våge mer

• En Mattis å bli glad i

---