Musikk

‘Sangene viser hvem jeg er’

Vårin Strand brukte mye av oppveksten på å tenke på livets skjørhet. Hun håper musikken hennes kan hjelpe andre.

21-åringen fra Hokksund i Buskerud sier det alltid ligger et mørke og en melankoli i bunn når hun lager tekster og musikk. En livstruende hjernehinnebetennelse i russetiden, har satt sine spor. Det samme har tapet av jevnaldrende som er gått bort.

– Jeg liker bedre å formidle tankene og opplevelsene mine gjennom musikk, enn å snakke om dem. Som menneske er jeg er melankolsk, men ikke trist. I melankolien kan jeg finne roen, men også en dyp glede som handler om noe helt annet enn å ha det gøy.

Siste ord

Vårin har i flere år bearbeidet etterdønningene etter stormkastene i livet, gjennom å skrive musikk. Slik har det også vært på debutalbumet Even If I Started Seeing Rainbows, som gis ut i dag.

Etter å ha overlevd hjernehinnebetennelsen i russetiden, var hun medtatt. Likevel greide hun å ta eksamen to uker etter de andre elevene.

– Det var som å få livet i gave. Livet var jo vakkert også, oppdaget jeg.

På skoleavslutningen på videregående det året, sang Vårin låten «Final Words».

– Da jeg skrev den, tenkte jeg at det kunne ha blitt mine siste ord. Det ble det heldigvis ikke.

Tanker om livet

Fem av sangene på Even If I Started Seeing Rainbows ble skrevet etter den alvorlige sykdommen. Viktigere enn å forberede og fullføre sitt første album, ble det å synge sangene i viktige anledninger for folk hun kjente og brydde seg om, men også for andre mennesker.

– Kan det jeg har opplevd bety noe for andre, er det fantastisk.

I sin egen konfirmasjon fikk hun i gave det hun lenge hadde drømt om, nemlig muligheten til å spille inn en egen CD med flinke musikere. De to sangene 14-åringen skrev til innspillingen, handlet også da om andre ting enn fest og moro.

– Jeg hadde fått vite at jeg hadde diabetes 1, og trengte insulin. Det ga meg tanker om livet, som jeg skrev ned i en sang. Det var lettere å skrive det enn å snakke om det, da også. Gjennom sangene opplevde jeg at jeg fikk vist hvem jeg var, både for andre og meg selv.

Annerledes

Slik er det fremdeles. Vårin sier hun er blitt bedre kjent med seg selv gjennom musikken hun skriver.

Hun bruker hverken store ord eller store fakter når hun snakker om seg selv. At hun flere uker før utgivelsen av det nye albumet ble trukket opp til 4. plass på «Norway Viral 50»-lista med låten «Pull Me Up», nevner hun ikke.

– I tenårene, særlig på ungdomsskolen, følte jeg meg litt annerledes, men ikke på en vond måte. Jeg ble aldri mobbet og opplevde ikke at jeg var utenfor i vennegjengen. Jeg brukte bare mye tid på å tenke på hvor alvorlig og skjørt livet er.

Kygo

Som liten hørte hun foreldrene spille Björk og CocoRosie i bilstereoen. Senere har hun spilt platene til Ane Brun, Marit Larsen og Susanne Sundfør.

– Likevel er det den tidlige påvirkningen hjemmefra som inspirerer meg mest under låtskrivingen.

De to yngre søsknene hennes har forlengst gått lei musikken til storesøsteren.

– De foretrekker å høre på Kygo. Helt greit for meg, smiler Vårin.

– Hva hvis ambisiøse bransjeaktører vil prøve å dra deg over i mer kommersiell popmusikk?

– Der jeg er nå, har jeg bestemt meg for hva slags artist jeg vil være. Men jeg har skrevet en elektronisk poplåt også, for flere år siden. Kanskje kommer jeg tilbake til det en gang?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk