ANMELDT AV KAREN FRØSLAND NYSTØYL.
I en tid der norske elever ifølge PISA-undersøkelsene gjør det dårligere i lesing og skjermer i ulik størrelse stadig vinner terreng i forhold til papirboka, søker forlagene stadig å skape engasjement rundt litteratur og finne fengende lesestoff for barna som er i ferd med å knekke lesekoden. Samlagets Leseland-serie har et aldri så lite fem-årsjubileum i år. Forlaget starter i 2020 med å gi ut tolv faktabøker for de aller ferskeste leserne om insekter, transportmidler, kropp og mat.
Etter å ha lest de tolv bøkene både sammen med et barn som lærer seg å lese, men også som voksen leser, innser jeg at lettlestbøker er en komplisert affære.
Regler
For det finnes regler for en Leseland-bok. Oppslagene på det aller første lese-nivået skal inneholde mellom fem og ti ord. Å lese en Leseland-bok er like mye å lese bilder som å lese ord. Illustrasjonene og den knappe teksten skal utfylle hverandre slik at de til sammen gjør historien større. Det er noe annet enn at bildene er en følgesvenn til teksten. Så bør teksten være like rommelig som poesi på samme tid som den må være presis. Den må starte med «Visste du at ...». Og ikke minst: Være spennende nok til at barnet får lyst til å lese videre. I tillegg kommer forventninger til gjenkjennelse og representasjon.
Må overraske
Teksten til Leseland-bøkene er i all hovedsak skrevet av barne- og ungdomsbokredaksjonen i Samlaget. På forsiden står kun illustratørens navn. Men teksten er altså gitt på forhånd – så nær som i serien om mat, illustrert av Anna Folkestad. Der har Folkestad også bidratt med tekst. Det er også Folkestads matserie om taco, sushi og godteri som er den mest overraskende og totalt sett har best dynamikk mellom tekstmateriale og bilder. At en bok om godteri fenger en førsteklassing, er ikke overraskende. Men Folkestads bøker har mange overraskende opplysninger både om taco og søtsaker, og overraskelsen er viktig for å skape interesse til å lese videre. Folkestads illustrasjoner leker med teksten på sitt beste – og er dessuten befriende fri for moral. Ikke ett sted i boka om godteri står det noe som helst om tannpuss og annen voksenprat.
Heyerdahl
Annerledes er det med transport-serien, illustrert av Kristoffer Kjølberg. Kjølberg er kjent for illustrasjonene til Verdens verste-serien, og han behersker humorformatet godt. Men bøkene om fly, tog og biler er de som er lettest glemt. De er også de bøkene der tekstene ligner mest på hverandre, og der moral spiller inn. Båt-boka minner om viktigheten av redningsvest to ganger. Flyboka er nøye med å nevne alt som ikke er farlig med å fly. Bil-boka har fakta som fort blir kjedelig – som at alle som skal kjøre bil, må ha sertifikat, og at det fort blir kø på veiene i byene. Jeg savner flere fakta om teknologi og miljø. Båt-boka har dessuten en vanskelig referanse: «Visste du at ein nordmann reiste kjempelangt med ein flåte?», sier teksten. Illustrasjonene viser en flåte på vei fra Peru til Raroia. Det er rimelig avansert Thor Heyerdahl-kunnskap for en nybegynner i skolen.
Dessuten er alle personene i transport-serien lyse i huden. Det er et minus for en bokserie som vil favne alle som skal lære seg å lese nynorsk. Heldigvis retter de andre bøkene opp dette.
Besjeling er tingen
Anna Fiskes bøker om insekter og mark følger en oppskrift som aldri slår feil når illustrasjonene besjeler insekter og kryp og gir dem menneskelige egenskaper. Når marken krøller seg sammen i en sovepose og går i dvale eller myggen sklir av gårde på et blad i en vannrutsjebane, skapes gjenkjennelige situasjoner. Noen selvmotsigelser kunne vært unngått. Som når maur-boka først sier «Visste du at mauren alltid er på jobb?» og en lang rekke maur trasker av gårde med kofferter i hånden (et litt gammeldags bilde på en arbeider) – og bare noen oppslag senere sier at mauren bygger tua si der det er sol og varme – og en stor flokk maur ligger og soler seg utenfor tua.
Hanne Sigbjørnsens illustrasjoner til bøkene om blod, hår og bæsj er preget av personer med uttrykksfulle øyne i absurde situasjoner. Det er mye spennende med kroppen som berøres av disse tre temaene. Tekstene berører i liten grad det rituelle eller mytiske som er knyttet til blod og hår, men beveger seg heller i retning av gjenkjennelige og smått absurde hverdagssituasjoner. Både den om bæsj og den om hår har kostelig tegnede scener. Blodboka er mindre spenstig – men det har trolig med tekstutvalget å gjøre.
Rommelig
Lettlest-seriens faktabøker klarer jevnt over å romme mye, både skriftlig og visuelt. Dagens barn vokser opp i en visuell kultur, de er gode på å lese bilder. På sitt beste utvider illustrasjonene i Leseland-bøkene teksten – og omvendt. Skrifttypen er god og uten seriffer. Tekstene overskrider riktignok de fem–ti ordene hvert oppslag skal ha mot slutten av bøkene, men da er leseren forhåpentligvis hektet på. Blå tacolefser og andre artigheter gir i alle fall lyst til å lese mer.
---
Bok Barn
- Diverse forfattere og illustratører
- Leseland fakta. Visste du at ...?
- Samlaget
- Målgruppe: Barn som lærer å lese
---