Salmen jeg synger mens jeg baker

Ingrid Brækken Melve, salmedikter og prest

Jeg baker kanskje for mye i adventstiden. I fjor ble det tolv slag. Det er min ­adventsmeditasjon, og tankene får vandre fritt, der jeg står ved kjøkkenvinduet, med hendene klissete­ av en eller annen deig eller røre. Jeg har en Spotify-liste jeg ­hører på mens jeg baker, og i fjor besto halvparten av den lista av forskjellige innspilling­er av den gamle adventssalmen «Å kom, å kom, Immanuel»­ som i Norsk Salmebok står oppført med Arve Brunvolls ­nydelige oversettelse.

Det er som regel mørkt ute når jeg baker, Glommas sideutløp som jeg ser fra vinduet er like gråsvart som himmelen, de går i ett der ute i horisonten­ der elva møter havet. Og det er lite snø som mildner det gråsvarte her på Sør-Østlandet. Mørket er stort der ute. «Jag skodde­eim og tunge sky, så nattemørkret snart må fly» synger­ jeg med, på denne­ ­vakre, gamle og unorske­ ­melodien som ifølge Norsk Salmeleksikon kan stamme fra et fransk 1400-talls missale. Lukta av stjerneanis, ­pepper, en liten­ skje konjakk (til krumkakene)­ og kardemomme brer seg i ­huset, og tankene mine vandrer. Til avisoverskriftene, nok et terrorangrep, enda flere mennesker på flukt, havet som stiger og våpenmakter som oppruster. Det er så mye vondt at om man bare tar innover seg en flik av all smerten i verden, er det nok til å bli lamslått.

«Du Isais renning, kom set fri/ ditt folk frå Satans tyranni»­ synger jeg med hele meg hvis ingen andre er hjemme. Og tankene går videre, tilbake til da jeg var et barn og så på at pappa laget pepperkakehus og perfekte kransekaker. Nå har jeg har blitt voksen og skal pynte pepper­kaker med eldste­jenta mi, og jeg blir vemodig glad av å tenke på at pappa hadde anerkjent mine kransekaker som nesten like vellykk­ede­ som sine egne, hvis han kunne. «Frå helheims djup og mørkrers grav, gjev frelse med din kongestav» synger jeg.

Når kakene er ferdige, ­avkjøler jeg dem på ei rist før jeg legger dem forsiktig i pene kakebokser, lagvis med bakepapir mellom. Kakeboksene stabler jeg oppå hverandre og gjemmer dem bort, men jeg lar aller nådigst mann og barn få smake på en kake hver av dagens ­nyeste bakst. Resten sparer vi til klokka har passert 17:00 på julaften. Vi leker ikke advent hjemme hos meg, vi venter: «Du morgonrode, kom med ljos, å skin, du klare sol for oss!»

LES MER:

[ Luke 4 i Vårt Lands adventskalender: Kim Klevs uventede juleklassikker nummer 1 ]