Så man kan høre hjerteslagene

Med tonesatte dikt om troens høyder og dybder, viser ­albumet Poetisk tale en stimulerende skjønnhet, et vakkert vemod, men også et dypt melankolsk alvor, ved troens mysterium. Jazzsangeren Solveig Slettahjell og strykerne i Vertavokvartetten ligger fremst i lydbildet. Diktene, som er skrevet av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram, blir tonesatt av Øivind Varkøy. Kjetil Bjerkestrand spiller tangenter og besørger strykearrangementene. Andre musikere er Helge Nordbakken på perkusjon og Eivind Aarset på gitar. Norges aller ypperste altså, på det lyriske og musikalske feltet.

LES MER: Mener rockeiveren i kirken bryter loven

Ettertenksomt.

Likevel er det ikke flinkheten, men nærheten, og de involvertes engasjerte hjerteslag bak ordene og tonene, som griper tak i oss. Forutsetningen er at vi er villige til å innstille oss på den frekvensen innholdet krever: Dette er så langt fra liflige og likelydende lovsangrefrenger det er mulig å komme. Det er mer mollstemt, mer ettertenksomt, for en del sikkert også mer krevende. Det trengs en viss vilje til å gi stoffet konsentrasjon, tid, og stille omgivelser når man hører på det. Da kan Gunvor Hofmos ord; «det stiger en varme opp fra det skjulte, en rikdom som gjennomsyrer alt» (i sangen «Gud gjemmer») kjennes helt konkret.

Poetisk tale

Solveig ­Slettahjell 
og Vertavokvartetten

Kirkelig kulturverksted

Album Vise/jazz/klassisk

De tonesatte diktene synker dypt i oss.

Også de øvrige diktene og sangene ikke bare berører, de synker dypt i oss, de opplyser oss. Arnfinn Haram sier det slik: «Høgare enn alt, over universums bogar, står din stol av ljos. Englemyriader syng og kjerubsverd logar». Det er ikke snakk om å prestere, eller føle «riktig»: «Mitt øye trettes av å søke. Mitt øre av å lytte. Mine år er rullet i bly. Mine dager er døde. Måtte jeg få se dine sår. Min Herre og min Gud. Måtte du gi meg hvile. Måtte du finne meg.« (Arnold Eidslotts «David i hulen»)

LES MER: Stjernen bak stjernene

Understøtter

Det musi-
kalske støtter opp under ordene,­ men løfter dem også opp, uten å ta bort det jordnære­ preget. Det klassiske, jazz-
aktige og visepregede flyter over i hverandre, med små innskutte 
toner og rytmer som også gir et preg av spontanitet og ­improvisasjon.