Kultur

Så lite nytt som mulig om troen

Nerven ligger i Jesu død og oppstandelse. Mer har vi ikke å holde fast i, sier professor Marius Timmann Mjaaland. Han har brukt mer enn fem år på å skrive landets første systematiske teologi på 70 år.

En gang i året myldrer messelokalene på Lille­strøm av kirkefolk fra hele landet. Temaet som samler er opplæring i tro. Blant teologene og pedagogene var det i høst for første gang en nordmann til stede som har skrevet en systematisk teologi. Forrige gang en slik bok ble presentert på norsk, var i 1946.

Pendel

Alle er vi dogmatiske­ – noen er det uten å vite det. Andre, som professor Mjaaland,­ er dogmatiker og vet det. Selv pleier han å bruke dogmefilmene for å illustrere.

– En dogmefilm er strippet ned til det helt vesentlige. Dogmatikken er et konsentrat slik du kan finne det i en trosbekjennelse, sier han.

Det stråler ikke professoral verdighet av den røde hettejakka Teologisk fakultet har kledd ham i for å markedsføre teologien. Men religionsfilosofen er også speiderleder i Nordberg menighet i Oslo. Akademisk spissteologi og varmt kirkeliv hører sammen for ham. Dogmatikken er en hjertesak – og en kampsak. Han har slåss med å finne ord han virkelig kan stå inne for. I første setning skriver han at systematisk teologi skal gi en helhetlig framstilling av den kristne tro slik at den kan forstås i samtiden.­ Tidligere tider har teologene lagt mest vekt på det universelle. I en periode har de nå tenkt kontekstuelt og skrevet teologi fra de fattiges, undertryktes og kvinners perspektiv. Mjaaland vil svinge pendelen tilbake.

LES OGSÅ: Når Heinz Schilling viser oss Luther får vi også se en fundamentalist på linje med jihadistene.

Taust om Gud

– Akademisk har det vært diskutert for lite om hva kirken tror på. Det er en forlegenhet på kirkens og teologiens vegne at man ikke ­finner et godt språk for å beskrive de gamle, teologiske hovedspørsmålene. Det er det også eksisten­sielt viktig for meg å avklare.

– Hva er et ­eksempel på den forlegenheten?

– Alle de store kirkedebattene de siste 30–40 årene har handlet om kvinneprester og homofili. De viktige spørsmålene om hvordan vi forstår Jesus Kristus, hvordan vi tenker om Gud som skaper og hvordan Den hellige ånd virker, er det nesten ingen diskusjon om. Man tar det for gitt at svarene er der.

Hva vil liberale reagere mest på av det du skriver?

– Jeg er ikke noen tilhenger av merkelappene liberal og konservativ, men det er mulig noen vil reagere på at jeg insisterer på en klassisk posisjon om gudsbegrepet som ikke uten videre kan trekkes inn i politiske markeringer av at «Gud er kvinne» eller «Gud er skeiv» og slike slagord fra en del nyere teologi. Det drar gudsbegrepet ned i politiske og etiske kontroverser hvor teologien banaliseres. Det er viktige saker man kan jobbe for politisk, men i en seriøs, akademisk diskusjon om teologi, fører det til en forenkling av grunnspørsmålene og en politisering av teologien som ikke er til det gode.

Kjenne på kroppen

Faget dogmatikk har historisk hatt en sterk posisjon og bestemt hva som er sann lære. Mjaaland opplever imidlertid at dogmatikkens språk smuldrer bort.

– Det må jo på et vis treffe folks erfaringer og gi mening inn i et felles­skap og i folks liv. For eksempel­ er det å beskrive Den hellige ånd noe av det mest flyktige. Folk synes den er vanskelig å sette ord på.

– Og nå sa du den, andre vil si hun ...?

– Ja, på teologisk fakultet har vi til og med gitt henne navnet Sofia. Men når jeg skal gi en mer konkret beskrivelse av Den hellige ånds virke i verden og i kirken, har jeg gått tilbake til Luther. Men også til filosofien. En tanke hos flere filosofer er at vi erkjenner alt gjennom kroppen. Også Den hellige ånd vil vi derfor måtte erfare gjennom kroppen. Se på sakramentene – for eksempel nattverden. Luther gir god hjelp når han insisterer på at det ikke er en ånd som svever over fellesskapet eller en personlig erfaring idet man møtes i nattverden. Poenget for ham er Jesu tilstedeværelse i form av brød og vin som Jesu kropp og blod. Det slutter ikke å være vin. Det ­slutter heller ikke å være brød. Det blir samtidig ­definert som Jesu blod og Jesu kropp som deles ut og blir en del av vår egen kropp. Fellesskapet i kirken og fellesskapet med Jesus får på den måten en fysisk dimensjon ved at man spiser og drikker sammen. Det er et utgangspunkt for å forstå hvordan Den hellige ånd virker i kirken. Det er en tanke som Luther viderefører fra mystikken, hvordan forandringen kan finne­ sted fra brød til kropp, fra vin til blod. Samtidig er forvandlingen fra død til oppstandelse hjertet av den kristne tro. Gjennom nattverden får vi en foregripelse av den forvandlingen fra død til oppstandelse.

LES OGSÅ: En kirke som regner suksess etter besøkstall er lite luthersk. Det mener Lars Inge Magerøy

Intet nytt

– Er det noe nytt i din dogmatikk?

– Nei, min tanke har tvert imot vært å si så lite nytt som mulig. Jeg forsøker heller å si det gamle på nye måter. I stedet for å komme­ med mange svar, vil jeg heller løfte fram de spørsmål som ligger innenfor de gamle svarene om hvem Kristus er og hvem Gud er.

Han snakker om spenningen i vårt gudsbegrep mellom den fjerne Gud og den nære Jesus. Å skille mellom transcendens og immanens har vært viktig for teologien i det tjuende århundre. I gudstjeneste er vi som tettest på grensen når vi får del i et guddommelig nærvær i verden, ganske tett på vår hverdagsvirkelighet.

– Det kristne gudsbegrepet har et enormt spenn i seg mellom den voldsomme forestillingen om Gud som den mektige skaperen og opphavet til alt som er, og på den annen side Guds avmakt som den lidende Jesus Kristus og erfaringssiden og tilstedeværelsen ved Gud som Den hellige ånd, sier Mjaaland.

Kirkenøtt

– Hva har det vært vanskeligst for deg å finne ord for?

– Jeg har slitt mer med språket i denne boken enn når jeg har skrevet filosofiske tekster om Kierkegaard eller Kant. Det er ofte vanskelige å finne ord som bærer og gir mening. Vanskeligst har det vært å finne ord for kirken som ikke bare definerer dogmatisk hva kirken er, men som tar utgangspunkt i hvilke møtepunkter i gudstjenesten det er som gjør at kirke finner sted, sier Mjaaland.

– Når jeg skal beskrive forholdet mellom Fader, Sønn og Den hellige ånd, har jeg opplevd at ordene­ smuldrer opp litt fordi det er et veldig abstrakt språk. Det har vært diskutert opp gjennom hele kirkens historie, og samtalen faller lett inn i spekulasjoner om hvordan den perfekte Gud måtte være. Det er et språk som mister troverdighet hvis det ikke har noe brudd i seg som åpner opp for den menneskelige erfaring. Beskrives Gud bare som den fullkomne kjærlighet og det fullkomne fellesskap, der alle tre er ett, så lukker hele begrepet seg inne i seg selv og blir irrelevant.

Hvor fant du bruddet?

– Et brudd er å se på Gud som lider i korshendelsen. Det har en umiddelbar forbindelse med menneskers lidelse og vissheten om at vi skal dø. Da handler det mer om sår og brudd i menneskelivet enn om fullkommenhet. Ser du på evangelienes beskrivelse av oppstandelsen, er det preget av en stor uvisshet og rådløshet med tanke på hvordan man skal forholde seg til det. Det er en menneskelig måte å møte spørsmålet om Gud på.

LES OGSÅ: De tror på å redusere lidelse og uendelig bærekraft. Nå vil de ha anerkjennelse som tros- og livssynssamfunn.

Nerven i teologien

– I høstens debatt kan det virke som helvete er det vanskeligste i dogmatikken. Er ikke det vanskelig for deg?

– Nei. Det henger nok sammen med at jeg holder fast ved dødens uvisshet også innenfor teologien. I protestantisk tro har frelsesvissheten vært en grunnpilar. Den vissheten er litt vanskelig å holde fast i. Enten må man ha det som en sterk trosoverbevisning, slik pietismens viktigste løsning har vært. Eller så har man dogmatisk holdt fast ved den. Å møte uvisshet med dogmatisk visshet, gir ikke mening. I hvert fall ingen visshet. Derfor vil det å innrømme uvissheten innfor ­døden, noe jeg tror de fleste gjør i dag, åpne for både uro og fred i hjertet.

Tanken på at alle kommer til himmelen synes han det er vanskelig å finne belegg for i evangeliene eller hos Paulus.

– Det finnes et håp om at det kan være sånn, men det er mye tydeligere å se at de strever med troen på oppstandelsen i det hele tatt. Paulus må argumentere mot korinterne der noen ikke tror på oppstandelsen. Paulus må vise til de som har sett Jesus for å argumentere for at det må finnes en oppstandelse fra de døde. Det er hovedpoenget for ham. Der ligger den eksistensielle nerven i teologien. Den er knyttet til Jesu død og oppstandelse. Mer har vi ikke å holde fast i, sier han.

Nye ord

Du leter etter nye ord. I denne samtalen har jeg hørt ett nyord – korshendelsen?

– Det er plukket opp fra tysk teologi. Påskehendelsen er nok vanligere å si og da ligger hele dynamikken i Jesus og død og oppstandelsen innenfor begrepet. Ved bruken av ordet hendelse løsriver man det litt fra Skriften og dens betydning for hva som er sann tro, og ser på hvordan kristen teologi egentlig har en hendelse som sitt utgangspunkt og sentrum mer enn en bestemt tekst. Det sier også litt om hva det er man forsøker å formidle gjennom en bok. Bevegelsen gjennom død til liv er den kristologiske bevegelsen jeg forsøker å formidle i boka.

Med ordet avstanden forsøker han å beskrive spenningen i gudsbegrepet.

– Det snakkes mye om Guds kjærlighet, om følelser og nærvær. Det er bare én side. Språket om kjærligheten kan bli fullstendig platt hvis ikke det har ærefrykten for Gud og Guds hellighet som forutsetning, motstand og klangbunn. Den avstanden blir et eksistensielt og teologisk anliggende som dirrer med hele veien, i tanken om Guds allmakt, om menneskets skyld og i tanken om menneskets fremmedhet for Gud. Det er både en gammel og moderne erfaring at det kristne språket ikke uten videre gir mening i folks liv. Man mangler fortellinger og språk for å forstå det. Derfor er en slik messe som vi er på nå, viktig. Her kan det kristne språket og sannheten man søker bli formidlet videre. I teologien må man dessuten kunne resonnere teoretisk og gå i klinsj med filosofene og med ateistene og ta inn over seg deres kritikk og for eksempel spørre om det fortsatt er viktig å snakke om skapelse, eller om evolusjonen har gitt alle svarene på menneskets tilblivelse.

LES OGSÅ: 'Moderniteten begynner med Luther', hevder professor Marius Timmann Mjaaland i en ny bok om Martin ­Luther.

Fortell og pugg

– Du bidro til en bok som ytret en sterk kritikk av kirkens trosopplæring for å handle mest om identitet og livsmestring. Hva ville du sagt her om du fikk tre minutter?

– Mitt anliggende er ikke helt borte her. Den kristne grunnfortellingen må fortelles på nytt og på nytt slik jeg gjør som speiderleder i menigheten. Der forteller jeg gjerne de litt rare, men spennende fortellingene om for eksempel Jesus som ­møter djevelen. Da får barna med seg absolutt alt. Slik formidling er trosopplæringens viktigste oppgave. Vi må også bruke tekstene som går på tvers av et snilt gudsbilde. Utenat­læring er dessuten godt: Det vil ikke ta barna stort mer enn en time å lære seg Fader vår og trosbekjennelsen. Vi bør dessuten gjerne lære salmer utenat.

– Hva er din læresalme?

– Min aller første er «Alltid freidig når du går». Den må alle barn kunne. Den har masse dogmatikk – jeg får nesten tårer i øynene når jeg kommer til siste verset hver gang, sier professoren.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur