Romeo og Julie fjaser seg vekk fra følelsene

Kjærlighet som møter motstand, er verdenslitteraturens kanskje mest yndede tema. Med Romeo og Julie som den mest ikoniske fortellingen av dem alle. Vi vet hvordan det går til slutt, fascinasjonen ligger i det mellommenneskelige dramaet. I skuespillernes evne til å leve seg inn i og videreformidle følelser vi alle mer eller mindre har kjent på – den ulykksalige forbindelsen mellom hjerte og smerte.

I Sigrid Strøm Reibos regi merkes angsten for at Shakespeares over 400 år gamle tekst ikke skal klare å treffe publikum. Her håndteres det arkaiske språket og blankversene lenge med en ironisk distanse. Mer enn å gå inn i dybden av karakterene, bedriver skuespillerne på scenen en slags teaterlek foran øyene på publikum. De forsøker å leve seg inn i rollene - uten hell. I stedet blir det så fomlende, deklamerende og stivt, at det humres høyt mellom benkeradene.

Ikke minst er komikken tilstede når Herbert Nordrum i rollen som Romeo prøver å være både «sad and sexy» i det han går over scenen. I en slags krysning av Leif Juster og «silly walking», bare mer dempet og med mindre fakter, får Nordrum utløp for sitt komiske talent.

LES MER: Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av ­kvinnekroppen

Endring

At vi blir tatt med på selve teaterprosessen slik lykkes med å fremkalle latter, favner en del av Shakespeares tragedie mange glemmer. «Romeo og Julie» byr nemlig på humor midt i alvoret. Små pustepauser for at vi skal klare å ta den dramatiske kjærlighetshistorien innover oss. Dette er et humoristisk faktum som fort forsvinner når regissører gyver løs på inkarnasjonen av «ung og umulig kjærlighet».

I Reibos konsept skjer det en gradvis endring i løpet av forestillingen. Fra å kjempe med den «gammeldagse» teaterteksten, glir rolle og skuespiller etter hvert over i hverandre – og blir ett. Fra lattervekkende teaterprøver - til et drama formidlet med oppriktighet. Gode skuespillerprestasjoner til tross, her mangler forutsetningene for at vi skal kunne hengi oss til kjærlighetshistorien. Romeo og Julies første møte på maskeradeballet har fullstendig forsvunnet i teaterleken og den distanserte ironien, som preget oppsetningens start.

LES MER: Orfeus og Euridyke i en post-apokalyptisk, politisk ladet underverden var den store vinneren på Tony Awards

Balkongscenen

Når «forelskelsen ved første blikk» ikke blir gitt god nok plass, føles det mer som en påstand. Leken tar luven av de inderlige følelsene som trengs for troverdigheten. I øyeblikk evner skuespillerne likevel å hente oss inn igjen, og gi forholdet et gnist av noe ektefølt. Som i møtet ved balkongen – en av de mest berømte scenene i litteraturhistorien, fordi den så godt viser vellet av fomlende følelser tosomheten kan by på. En scene som også her berører, men som det dessverre er altfor få av i oppsetningen.

Flerstemt

Den høyspente kjærligheten skildres ofte med store, svevende ord, men får aldri ta helt av hos Shakespeare. Til det er de mer nøkterne bi-karakterene for mange. I «Romeo og Julie» representeres de gjerne av den eldre generasjonen, som ammen (Anne Krigsvoll) og fader Lorentzo (Eindride Eidsvoll). Med såkalt livsvisdom eller mer fastlåste ideer, alt ettersom hvordan man ser det, blir de viktige stemmer til kjærlighetsfortellingen. Shakespeare gir ikke ett tydelig svar, men trår til med et flerstemt kor når det kommer til kjærlighetstakling. Kanskje trengs det ikke så voldsomme vrier for å hekte oss på historien drøye 400 år senere? På Nationaltheatret fører forsøket på å modernisere «Romeo og Julie» ut på ironiens ville veier.

---

Teater

• Romeo og Julie
• Av William Shakespeare
• Nationaltheatret/Riksteatret
• Regi: Sigrid Strøm Reibo
• Scenograf og kostymer: Katrin Nottrodt
• Med: Herbert Nordrum, Hanna-Maria Grønneberg, Anne Krigsvoll, Eindride Eidsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Kyrre Hellum, m.fl

---