Romanen som laboratorium

Et bestialsk attentat tar livet av fem mennesker på ei hytte ved Blankvann i Nordmarka, august 2008. Blant de drepte­ er en av de mektigste Ap-­politikerne og hans datter, partiets kronprinsesse. Det norske ­sosialdemokratiet er rammet på grusomste vis. Norge har mistet sin uskyld, og mediene står på ­hodet i ­månedsvis.

Høres det kjent ut? Det er også meningen. Jan Kjærstads nye roman, Berge, skriver seg indirekte inn i 22. juli og reaksjonene som oppstod i ettertid.

– Men det er fiksjon, og ikke en allegori over 22. juli, bedyrer den erfarne forfatteren da vi treffer ham i leiligheten på Frogner.

LES OGSÅ: Roberto Bolaño tar leseren hardhendt inn til kjernen av menneskelig ondskap.

Både-og

– Vurderte du å kalle dette en 22. juli-roman?

– Aldri, svarer forfatteren kontant.

Likevel er det åpenbart at B­erge alle kunne blitt skrevet om det ikke var for denne hendelsen: Attentatet virker rettet mot Arbeiderpartiet. Medienes håndtering og den kollektive sorgprosessen ligger nært på beskrivelsene av det som hendte i Oslo og på Utøya for seks år siden.

– Men jeg ville aldri klart å skrive 1:1 om hendelsen. Det er mer som en parallellforskyvning: Du tar en stor hendelse, som har begynt å bli vanetenkning man etter hvert bare gjesper over. For å løse opp i det, kan det være fruktbart å skape forskyvninger, ta tak i noen av elementene, for å skape assosiasjoner til hendelsen som leseren kan tenke videre over.

Kjærstad har tidligere deltatt i ordskiftet om 22. juli, hvor han blant annet har reagert på forenklinger i spørsmål om tilregnelighet, og advart mot å lese for mye inn i hvordan Breivik ble formet av barndommen.

– Samtidig har jeg alltid vært et både-og-menneske: Jeg tror barndommen og den psykologiske profilen er et viktig element, men det sier ikke alt. Jeg vil få fram bunnløsheten i et menneske, og vise at det er farlig å tro som Johan Borgen-slagordet sier: Vi har ham nå.

– Du sier bunnløs, men du har ellers snakket mer om menneskets vidde. Hva er forskjellen?

– Jeg har aldri polemisert mot at mennesket har en dybde, men min kongstanke har lenge vært å vise fram det horisontale planet, nemlig at mennesket har flere identiteter, uten å være schizofrene av den grunn.

Kjærstad tror tilregnelighetsdebatten gjorde mange mer ­ydmyke i forsøket på å stille diagnoser eller finne enkle, psykologiske årsakssammenhenger.

LES OGSÅ: Norske forfattarar vil gjerne skrive engasjert litteratur.

Ideene

Mens vi snakker på kjøkkenet kommer et bud på døra med den blodferske romanen. Mange timer etter samtalen kommer det fram at 48 av sidene midtveis i romanen har blitt snudd på hodet i de 50 første eksemplarene. At forlaget sender en melding til anmelderne for å presisere at dette IKKE er meningen, sier muligens noe om viljen til eksperimentering i Kjærstads forfatterskap. Han har alltid søkt nye uttrykksformer for litteraturen, både som forfatter, debattant og tidsskriftsredaktør i Vinduet på slutten av 1980-tallet. Narratologi er antropologi, heter det hos Kjærstad: Måten vi forteller noe på, får konsekvenser for hvordan vi forstår mennesket.

– Vi lever i en virkelighets-­sulten tid hvor vi tror at sakprosaen kan gir et mer sannferdig bilde av virkeligheten. For meg er det en illusjon, jeg tenker at det er like mye fiksjon i fakta som det er fakta i fiksjonen.

Dette tematiseres av journalisten Ine Wang i boka. Hun beskriver romaner som «denne skammelig oppvurderte humbug med sine konstruerte og vilt usannsynlige sammenhenger». I stedet vil hun «skildre virkeligheten slik den er».

– Det er sånt man må forholde seg til som forfatter, og det er derfor virkelighetslitteraturen har slått så kraftig gjennom, mener Kjærstad.

– Det virker å være en fiksjonstrøtthet blant samtidas forfattere, som du ikke er særlig lammet av?

– Du synger med det nebbet du har, og jeg er ikke dummere enn at jeg har skjønt at min styrke er innbilningskraften. På den måten har forfatterskapet mitt vært et homogent prosjekt: Jeg har alltid satset 110 % på fiksjonen, uten at jeg misliker det selvbiografiske av den grunn.

En sang om is og ild

Å holde seg til fiksjonen og ideene, skaper også en frihet i skrivinga, mener Kjærstad.

– Som romanforfatter leter du hele tiden etter det uutsigelige, det som sakprosabøkene prøver å få ned med to streker under, men som skjønnlitteraturen prøver å fornemme. For meg er det dét som er skjønnlitteraturens viktigste styrke, sier Kjærstad.

Han mener derfor at romaner ikke må leses som debattinnlegg, heller ikke når de berører 22. juli, slik Berge gjør.

– Når du slutter å tenke på nytteverdi, slapper du mer av og kjenner etter hva som trykker i din egen kropp. Du må skrive der det brenner, som mange sier – hvis ikke er du på tynn is.

Det går et halvt sekund før forfatteren flirer og slår fast at «det var to dårligere metaforer som slo hverandre i hjel: is og ild».

En annen fordel med skjønnlitteraturen, er at man kan lufte vanskelige tanker. Da Ine Wang får høre om attentatet, kjenner hun forferdelse, men også en sterk opphisselse over å ta del i noe viktig.

– Hun tenker at det er grusomt, og samtidig er det en kjempesjanse. Som tilskuer ­føler du på den samme ambivalensen: Dette er forferdelig, men jeg må følge med. Særlig i et idyllisk og ­avskjermet land som Norge. Jeg tror skjønnlitteraturen kan ­skrive fram denne ambivalensen på en særlig god måte.