Rød snø

For rundt hundre år siden var det over 200 aktive selfangerskuter i Norge. I dag er det én igjen. Den norske dokumentaren Ishavsblod lar deg komme ombord.

Selfangst er kontroversielt. Ehar innført forbud mot eksport av selkjøtt, og norsk selfangst har fått internasjonal kritikk for å være inhuman. Ishavsblod legger den kritiske vinklinga til side og går heller antropologisk til verks.

LES OGSÅ: Første stavkirke på 900 år i Nord-Norge

Tett på

Filmskaperne Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen fikk være med på et to måneder langt tokt i Vestisen, et havområde nord for Island mellom Grønland og Jan Mayen, for å portrettere en utdøende yrkesgruppe. De har levd tett på mannskapet på båten «Havsel», og det har gitt dem tilgang til mange gode bilder og scener.

Spørsmålet er om det også har gitt dem litt mer respekt for menneskene enn det som gagner filmen.

LES OGSÅ: – Ordet synd er blitt tabu, sier dramatiker Terje Nordby

Feelgood

I omtalen beskrives­ Ishavsblod som et portrett av «havets cowboyer». Det gjør at det blir et visst feelgood-preg over dokumentaren, som har et countrysoundtrack i bunnen for å understreke poenget.

Vi blir blant annet kjent med den tøffe kapteinen Bjørne, som har jakta sel i over 40 år. Han har tatt med seg tjueåringen Håkon, som er førstereis og møter det ukjente miljøet storøyd, men med entusiasme.

Det sterkeste øyeblikket i ­dokumentaren er når Håkon får beskjed av Bjørne om at han må pakke sekken og dra. Båten har søkt le for uvær på Island, og Bjørne har bestemt seg for å bytte ut den uerfarne Håkon med tre erfarne islendinger.

Håkon er helt uforberedt på beskjeden, og samtalen mellom dem blir en lavmælt konfrontasjon som forteller mye om rang og arbeidskultur i fangstmiljøet.

Her klarer filmskaperne å være flue på veggen i et øyeblikk mettet med dirrende drama.

ANMDELSELSE: Utforsker hvor hårfin grensa kan være mellom å søke tilgivelse og å ønske hevn

Flotte bilder

Landskapet er fantastisk: Kritthvite isflak ­duver i gyngende, turkis sjø. Å se de små menneskene hoppe fra flak til flak mens det enorme islaget beveger seg opp og ned som et levende gulv, er fascinerende. Det er også spennende å se hvordan båten beveger seg når uværet kommer, og mannskapet nærmest må stå horisontalt for å holde seg på beina.

ANMELDELSE: Barnlig blikk på fiskeindustrien i Tungeskjærerne

Brutalt

Selene skytes først med rifle. Deretter må jegeren gå ut på isen og forsikre at ­dyret er dødt. Det gjøres ved først å klubbe selen hardt i hodet med den butte enden av hakapiken, deretter slå den spisse enden inn i hjernen på dyret. På den måten tømmes kroppen for blod før ­dyret fraktes opp i båten.

Det meste foregår utenfor bildet, i hvert fall i den første delen av filmen. På den måten blir brutaliteten noe underspilt. Det kan virke som om filmskaperne prøver å skjerme oss fra de blodigste bildene.

ANMELDELSE: «Eit meisterverk om religiøs tru»

Store øyne

Først helt mot slutten får vi se nærbilde av de levende­ selene, tjukke, lodne spekklumper med kulerunde, nærmest tegneserieaktige øyne som ligger tett i tett på isflakene.­ Hadde disse bildene vært vist tidligere, hadde vi antakeligvis fått et helt annet bilde av seljakta.

Samtidig innrømmer kaptein Bjørne at det er brutalt å avlive­ så fine dyr, spesielt etter en stund, når jaktiveren legger seg. Noen orker ikke lenger, og Bjørne syns ikke det er noe å skamme seg over. Her er filmen inne på et veldig interessant aspekt ved jakta,­ som kunne vært utforskaet nærmere.

Den romantiserende stilen som preger filmen i begynnelsen, blir mer nyansert når vi nærmer oss slutten. Lite er så visuelt slående som sporene etter seljakta i det arktiske landskapet – ei tjukk, rød stripe som skjærer over isen der fangstmannen har dratt dyret mot båten. Det kan se groteskt ut, men å besøke et slakteri er nok en like blodig opplevelse.

Filmen vant publikumsprisen under Tromsø internasjonale filmfestival. Ishavsblod viser en fantastisk reise, ut i farvann og landskap de færreste av oss kjenner til. Det gjør filmen interessant, uavhengig av hva du syns om selve selfangsten.

Og at filmskaperne skygger unna de kritiske innfallsvinklene, gir deg i det minste noe å snakke om etterpå.