Det glitrer i øynene til de to karene i Glittertind, der de drikker svart kaffe i litt dunkle omgivelser på Stortorvets gjestgiveri i Oslo. De er ikke black metal-folk, slik enkelte tror. Svartmetallere drar ikke på pilegrimsferd til Wittenberg, slik Torbjørn Sandvik og Geirmund Simonsen gjorde i fjor høst, for å samle historiske tråder og musikalske impulser til den nye CD-en, Himmelfall, hvor temaet er reformasjonen.
– Vi har møtt en del himling med øynene, når vi har fortalt om Himmelfall-prosjektet vårt til folk som tydeligvis ikke er helt på talefot med Luther. Selv er vi forbauset over hvordan norske teatre, NRK, og Staten brukte massevis av tid og penger på grunnlovsjubileet, mens de virker heller lunkne til Luther-jubileet, sier Glittertinds opphavsmann, tekstforfatter og vokalist Torbjørn Sandvik (32).
Fordommer
Han mener det er noen sperrer, kanskje også fordommer, ute og går. Og at det er grunnen til at Luthers betydning er underkjent utenfor kirkeveggene og de teologiske studiestedene her i landet.
– Vi skjønte at vi hadde en jobb å gjøre, for å prøve å rette på dette misforholdet, som er så tydelig utenfor det kirkelige systemet vårt.
– Hvorfor synes dere Luther er så viktig for hele Norge?
– Han er helt avgjørende for at vi mennesker skal forstå oss selv, og i hvilken sammenheng vi står i. Ser vi oss ikke bakover i tiden, som er historien vår, er det lett å bli både overfladiske og rotløse.
Torbjørn Sandvik mener det finnes krefter som både bygger opp og river ned, uten at han for sin del trenger å blande inn Gud i det.
– Likevel er det mye som er gjort i Guds og religionens navn, som har med dét å gjøre, på godt og vondt. Luther er et typisk eksempel.
LES OGSÅ: Allsangen får hjerter til å banke
En annen stemme
Prest og professor i diakoni, religion og samfunn ved Det teologiske Menighetsfakultet, Sturla Stålsett, sier han ikke har godt nok grunnlag for å uttale seg om Luther har vært så lite tilstede i norsk offentlighet som Glittertind-karene hevder. Men Stålsett synes Himmelfall-prosjektet deres høres spennende ut. Han tror en god del vil oppleve at det kommer fra uventet hold, og med en annen stemme enn man hører fra de sedvanlige Luther-utleggerne.
– Derfor tror jeg også plata deres vil bli hørt av grupper som ellers kanskje ikke ville brydd seg så mye om reformasjonen og jubileet, sier Sturla Stålsett.
Folkrock-salme
Med Himmelfall ønsker Glittertind også å markere den moderne musikkens interesse for reformasjonen, som har vært faretruende lav, mener organist, pianist og cembalospiller Geirmund Simonsen.
Han håper også folkrocken de her presenterer reformasjonstemaet med, kan gi et hint til de innenfor kirken som synes det er greit at Luther-salmen «Vår Gud Han er så fast en borg» (Luthers frie gjendiktning av Salme 46), er blitt stadig langsommere og stivere i formen opp gjennom årene.
– Jeg tror Luther ville foretrukket det motsatte, og jeg tror han sitter et sted og smiler bredt over Glittertinds folkrock-versjon av «Ein feste Burg ist unser Gott». Med Luthers begeistring for feler, fløyter, versthus, og den folkelige kirken, skal vi heller ikke se bort i fra at salmen opprinnelig var inspirert av feststemt dansemusikk, sier Geirmund Simonsen (34).
LES OGSÅ: 500 år preget av Luther-arven
Herlig nerdete
Kristoffer Rygg i bandet Ulver har ikke tatt for seg reformasjonen som tema selv, men han synes Glittertinds reformasjonsalbum er «herlig nerdete», i positiv mening. Som musiker kjenner han seg igjen i behovet for å dykke ned i historien og de store og grunnleggende religiøse retningene.
– Jeg benytter forskjellige kilder i låtene til Ulver, også fra bibelhistorien. Både da Ulver var et svartmetallband, og da vi dreide mer i retning av katolsk tematikk, var kristendommen en del av konseptet. Vi har også vært opptatt av gresk mytologi. Eksistensielle spørsmål har alltid vært på agendaen vår, sier Kristoffer Rygg.
Blodig historie
Torbjørn Sandvik stod alene bak de første Glittertind-albumene Evige Asatro ogTil Dovre faller, som begge ble hyllet i britisk tungrockpresse. Under en musikkpause midt på 2000-tallet, da han studerte psykologi i Oslo, ringte en dag i 2009 det tyske metallselskapet Napalm ham: De ønsket å gi ut en ny Glittertind-plate.
– Jeg tenkte at da måtte jeg først finne en medmusikant med en helt annen bakgrunn enn metall og pønk. Jeg fant Geirmund, som stod med det ene beinet i den klassiske musikken, og det andre i pop og rock, smiler Sandvik.
Geirmund Simonsen hadde vært organistvikar i kirker fra 14-årsalderen. Han hadde også vært med i en lovsangsgruppe i en frikirkelig menighet. Sammen med Torbjørn Sandvik skapte han tungrockalbumet Landkjenning med tekster i brytningsfeltet mellom en romantisk kristendomsforståelse, og kristendom som voldsideologi.
I dag kan albumet ses som en forløper til den nye plata om reformasjonen. Også i kjølvannet av Luthers oppgjør med pavekirken, fløt blodet. Midt oppi alt det positive de nå ønsker å fortelle om Luther, mener de det også er på sin plass å få frem all uroen, ødeleggelsen, og fortvilelsen som reformasjonen førte med seg.
I åpningslåten, «Olav Engelbrektsson», lyder teksten: «Frykta for sitt fedreland. Martin Luther truga han. Som en løve fra nord, slost han for si moderjord».
– Fra Luthers egne, selve kirkefolket, kan det bli litt vel mye «hipp, hipp hurra for Luther» nå om dagen, synes jeg. Midt i alt det viktige Luther gjorde, skapte han også en ideologi som bidro til at kongene fikk makten, at katolikker ble forfulgt og drept, mens kirkene også her i landet ble rasert.
Luthers djevel
Glittertind-karene lurer også på hva Luther ville sagt om at kirken han var foregangsmann for, i nyere tid nærmest har gravlagt djevelen, som var en sentral skikkelse hos Luther. På albumet Djevelsvart (2013) var djevelen en sentral skikkelse. Også på det nye albumet Himmelfall, er det djevelske oppe i dagen, blant annet på «Likvake».
– For Luther var djevelen en realitet, og helt sentral i hans nye lære. Han var ikke bare et symbol på det vonde i tilværelsen, som jeg har inntrykk av er det lengste de fleste lutheranere i dag kan strekke seg til, sier Geirmund Simonsen.
Da Ole Hallesby snakket om djevelen i radioandakten i 1953, ble det, slik Torbjørn Sandvik har lest om det, et helvetes bråk.
– Når Kaizers Orchestra og Glittertind maler djevelen, eller «styggen på ryggen», enda svartere enn Hallesby, mukker ingen. Merkelig, smiler Torbjørn Sandvik.
Oppgjør med djeveltro
Sturla Stålsett deler ikke Glittertinds syn på djevelens rettmessige plass i kirken og kulturlivet. Han mener tvert om, at det er i tråd med luthersk tradisjon at kirken til en hver tid må reformeres, og at den tenker kritisk gjennom arven den har fått overlevert.
– På Luthers tid skapte troen på djevelen mye frykt både i Luther og i andre. Det er et resultat av sunn teologisk utvikling, at vi i dag har tatt et oppgjør med djeveltro. I kirken forsaker vi «djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen». Det betyr, etter mitt syn, at vi ikke skal tillegge djevelen betydning, men snarere se bort fra hans eksistens, og sette vår lit til Gud alene, sier Sturla Stålsett.