Rikard Ingdal søker mystikken i det unevnelige

– Romanen handler ikke om meg og min far, men jeg har tatt snarveien gjennom min egen skog for å hente ramme til fortellingen, sier han.

Hovedpersonen Gorm har nettopp mistet faren sin, som ikke akkurat var av det pratsomme slaget. Gorm har både før og etter farens død skjønt at det ligger noe i fortiden som han aldri har fått tilgang til. Boken handler mye om å stange mot det usagte, noe stort og hemmelig han aldri er blitt innviet i.

Traurighet

– Boken er en fantasiversjon fra en verden der manuelt arbeid er viktigere enn smalltalk. Gorm lærer seg kodene i de tause signalene som bringer far og sønn gjennom hverdagsslitet. Utfordringen har vært å få frem et litterært driv gjennom en tagal relasjon. Karakterene kommer ut av noe traust og traurig, som ikke bare er et bygdefenomen, men som med sine tause koder har vært en egnet ramme for det jeg vil si noe om; hvor mye vi sliter for å kommunisere med hverandre, forteller debutanten.

Rikard Ingdal har navnet sitt fra dalen han kommer fra, Ingdalen i Agdenes kommune i Sør-Trøndelag. Født og oppvokst med gård og skogsdrift valgte han likevel å gå rett inn i litteraturstudier. Han tok mastergrad i 2014, og 25-åringen har brukt tre år på debutromanen.

LES OGSÅ: Innså at naturen var fremmed for henne, selv om hun satt på et kontor og slåss for den

Spenning

– I det siste har jeg levd i en boble med gjennomlesinger, finpuss og innspill fra forlagskonsulenter. Aschehoug har vært villige til å følge opp de litterære ideene mine, og vært en god støtte hele veien. Men nå blir det utrolig spennende å få reaksjoner fra «vanlige» lesere, sier han.

Rikard Ingdal har ikke vært ute etter å avkle bygdedyret.

– Det finnes noen stereotypier i boken som er i slekt med bygdedyret. Men den muren av taushet Gorm møter, er ikke nødvendigvis tuftet på noe ondt, forteller han.

Natur

– Det er en utfordring å sette ord på taushet?

– Ja, og det var akkurat det temaet jeg ville inn i. Men det er en krevende øvelse krevende å skildre ikke-verbal kommunikasjon. Jeg satte et lavt tempo i boken, og brukte mye naturskildringer for å bygge opp under det som aldri blir uttalt. Jeg har vel også tilegnet meg noen skogsarbeiderfakter der forsiktige skråblikk og diskré nikk etter hvert får en klar betydning. Men jeg har vært noen runder i synonymordboken og slått opp på stillhet og taushet, forteller han.

LES OGSÅ: Begynte å skrive som 10-åring

Mytologi

Han har også brukt tausheten for å nærme seg det mystiske.

– Det er lettere å nå inn til mystikken når ikke alt blir sagt. Jeg har søkt meg frem gjennom det lite håndfaste, og skogen har vist seg å være en takknemlig arena for å legge inn mytologiske personer – og stemninger. Jeg spiller litt på myter jeg kjenner fra hjembygda, og det har vært nyttig for å tilføre fortellingen en enda litt tykkere og ladet stemning, sier Ingdal.

Han vil ikke lure leserne.

– Det er noe av grunnen til at personene er litt lavmælte. Men jeg prøver å lade stemningene desto mer, og balanserer hele tiden mellom det å røpe – og å holde igjen. Jeg håper jeg har greid å meddele det jeg ville, selv om karakterene mine er mennesker av få ord.

LES OGSÅ: Novelledebutant Tora Ørdal Mikkelborg mener vi skjuler for lite

Mystikk

Han er fascinert av skogen, ikke minst skyggepartiene.

– Jeg bruker det skumle for det det er verdt, men for meg er skogen noe kjent og ufarlig. Desto mer jeg skriver om den, jo sterkere møter jeg det uutgrunnelige som ligger der. Skogen er potent, og grunnleggende mystisk. Det vil alltid ligge noe du ikke ser i skyggepartiene. Faren i fortellingen «tror» på skogen og dens allmakt, noe nært opp til det religiøse. Det er en grunn til at alle mytene og historiene vi har skapt om tusser og troll, i stor grad foregår mellom mosegrodde trær og skyggeskikkelser, tenker han.

– Mange nordmenn søker en tilhørighet blant stubber og trestammer, vi blir aldri lei av å gå tur i skogen. Men det er noe vi kjenner på, uten noe trosaspekt. Men spenningsfeltet mellom sterk tro og vage følelser er noe jeg prøver å nærme meg i debutromanen min, sier han.

På videregående valgte Rikard Ingdal å gå over til nynorsk, og prøver å legge det målføret nærmest mulig trønderdialekten sin.

– Valget hadde språkpolitiske årsaker, jeg ville støtte opp under nynorsken som jeg mener har mer av det urnorske i seg enn bokmål. Jeg ville utforske målføret, og har funnet ut at det passer meg bedre, ikke minst til stemningen i denne romanen. Det er en klang i nynorsken som fanger atmosfæren jeg er ute etter å skape, sier han.

Han vil fortsette å skrive skjønnlitterært, men utelukker ikke andre sjangre.

– Nynorsken vil jeg beholde som verktøy, selv om neste skriveprosjekt skulle havne i en rent urban setting, forteller han.

Tarjei Vesaas

– Blir du overrasket hvis man trekker linjer mellom deg og Vesaas?

– Jeg har hørt det før, men har ikke lest mye Vesaas. Men jeg jakter på et språk som kan omfavne en litt stillfarende stemning, sammenligningen bunner kanskje i det.

Rikard Ingdal er glad i Jon Fosse.

– Der kan det ligge en fellesnevner i tematikken rundt det tause og usagte, sier han.