– Revolusjonen gjorde liten forskjell for troslivet

Da den russiske kunstneren Pavel­ Korin satte i gang med maleriet Rekviem i 1935, så han for seg en døende kirke. Maleriet ble aldri fullført, selv om Korin jobbet med det i mer enn 30 år. Hva var det han ville fortelle? Kunstverket på kjempelerret, også kalt Det svinnende Russland, er en dødsmesse. Forfatter­ og kunsthistoriker Caroline­ Serck-Hanssen skriver i det kommende nummeret av det idéhistoriske tidsskriftet ARR om Korins prosjekt og siterer malerens grunntanke: «Idéen bak motivet er at kirken går ut på en siste parade». Rekviem var tenkt både som et historisk gruppeportrett og en samtidsskildring av det ortodokse Russland på vei mot utslettelsen.

Les også: Minnes den røde terroren

I disse dager markeres 100-årsjubileet for den kommunistiske revolusjonen, som blant annet ville utrydde troen. I 1932 framsatte Stalin sin femårsplan om kirkeutryddelse, og brutale forfølgelser vokste gjennom 1930-tallet. Et anslag sier at 80.000 prester, munker og nonner døde i fangeleirene. Av tsar-Russlands 50.000 kirker var det i 1939 kun 200–300 fungerende kirker tilbake. Klostre og presteseminarer var stengt, og kun fire biskoper var ennå i virksomhet. Dette er den historiske bakgrunnen for Korins Rekviem, påpeker Serck-Hanssen.

Mislykket kampanje

Russlandeksperten Pål Kolstø har studert russisk historie og fulgt utviklingen i en mannsalder. Professoren ved Universitetet i Oslo mener det er en forenkling å tro at troen var rotfestet i Russland før revolusjonen.

– I folkedypet var den det, men ikke i intelligentsiaen som snar­ere var preget av religiøs likegyldighet. Kommunistene gjorde iherdige forsøk på å utrydde troen særlig på 1920- og 30-tallet. Samtidig gjennomgikk Sovjet­unionen en urbanisering og modernisering, og som i ­andre land, førte det til en sekularisering. Troen var derfor utsatt for press på samme måte som i vestlige land, der troende ikke var utsatt for forfølgelse og tilsvarende ateistiske propaganda. Sosiologer har påpekt at den kommunistiske kampanjen mot kirken i og for seg var mislykket, men at det endte opp med samme grad av religiøsitet som i andre moderniserte land. Ser man på de store linjene, er det påfallende mange likhetstrekk i resultat, sier Kolstø.

Les også: Gudstroen sterk i Øst-Europa

I Sovjetunionen ble kirken forfulgt og den ateistiske propagandaen banket inn. I vestlige land la myndighetene til rette for eller stilte seg nøytrale i sin livssynspolitikk. Likevel ser resultatet ut til å være det samme.

– Den kommunistiske revolusjonen har altså ikke gjort så stor forskjell på troslivet?

– Nei, den gjorde forbausende liten forskjell og mye mindre enn man skulle forvente. Da jeg på 80-tallet spurte russere om de var troende, svarte de «selvfølgelig, jeg er jo russer». Å være russer og ortodoks var to sider av samme sak. I dag ser vi noe av det samme. Nå kan de definere seg som ortodokse selv om de ikke nødvendigvis er troende. Så mye som 70 prosent av russerne er sekulære, men ortodokse. De er ikke bare ikke-praktiserende, men ikke-troende ortodokse. Spør du om de går i kirke, vil du finne at maks 10 prosent sier de er kirkegjengere, forteller Kolstø.

Tredjefiolin

Kirkens rolle i Russland er endret radikalt. Før revolusjonen stod kirken tsarveldet nært, men hadde knapt nevneverdig makt og innflytelse. En vaklende tsar og en vaklende kirke lente seg mot hverandre – begge så truslene i det gryende opprøret nedenfra.

I mellomkrigstiden fulgte den beinharde undertrykkelsen av kirken. Etter 1945 var kirken fortsatt undertrykket, men i mildere grad. Kolstø minner om bilder av prelater som kjører rundt i de samme limousinene som kommunistpampene og sier de var ikledd en «tvangstrøye av brokade».

– Kirken fikk operere så lenge den var hyperlojal. I dag er kirken på mange måter kommet til heder og verdighet, på en måte som kan likne på situasjonen før revolusjonen. Kirkens oppfattes som en sterk, politisk maktfaktor. Jeg tror likevel at den, som før revolusjonen, blir misbrukt av de politiske makthaverne i legitimeringsøyemed. Den kan kanskje få gjennomslag for noen saker, men spiller stor sett ­andre- eller tredjefiolin i forhold til statsmakten. Mange tror at Putin er avhengig av kirken, og at den kan diktere sine betingelser. Det er helt feil, mener Kolstø.

Da kirken forsøkte å få inn en obligatorisk katekismeundervisning i skolen, lyktes det ikke. Det ble bare et valgfag som velges av lite fåtall.

Kristne Polen

Om du sammenligner kristendommens plass i Øst-Europa i dag, finner du store forskjeller. Lars Laird Iversen på Det teologiske menighetsfaktultetet sier det derfor er vanskelig å være kategorisk på hva kommunismen fikk for effekt på troslivet på lengre sikt.

– Siden Polen er det meste religiøse og Tsjekkia det minst religiøse landet, er det vanskelig å si at kommunismen hadde en effekt, sier han.

Berit Synøve Thorbjørnsrud har studert den ortodokse diasporaen i Norge. Også hun er overrasket over Kolstøs konklusjon, men sier Kolstø kjenner Russland langt mer inngående.

– Russere jeg intervjuet sier at det var med bestemor de gikk til kirke, hvis de i det hele tatt gjorde det. Foreldrene turde ikke, fordi de var redd for jobbene sine, sier hun.

– I dag er det en helt annen åpenhet for å si at man er ortodoks og at man går i kirken. Du vil også se et tett samarbeid mellom stat og kirke. Det har gått i en helt annen retning enn i Vest-Europa, mener Thorbjørnsrud.

Skjerpet klima

En «anti-terror»-tiltakspakke ble vedtatt i juni i fjor uten videre debatt, og strenge lover trådte i kraft 20. juli.

Når ytringsfrihetens kår begrenses, synes det nå også å ramme­ religionen slik at de går ut over de religiøse samfunn som ikke nyter godt av myndighetens anerkjennelse. Det påpeker Odd Gunnar Skagestad i den nyutgitte boka Fra Lenin til ­Putin. Eksemplet­ han trekker fram er forbudet mot Jehovas Vitner som av russisk høyesterett ble stemplet som en «ekstremistisk ­organisasjon» april i år.

– At putinismen også har en tydelig – og negativ – menneskerettighetsdimensjon, er grundig dokumentert, skriver Skagestad.

Forum 18 News Service rapporterer om trosfrihetsbrudd i Sentral-Asia, Sør-Kaukasus, Russland og Hviterussland.

De ser store forskjeller. Estland, Latvia og Litauen har valgt en åpen linje. Arven fra Sovjettiden står sterkt i land som Russland, Hvite­russland, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Kirgisistan. I disse landene hevder Forum 18 at mennesker lider under diskriminering og mangel på trosfrihet, og at makthavere følger de samme spillereglene som under sovjettiden.

Begrunnelsen har imidlertid endret seg. Det er ikke lenger kommunistisk ideologi, men ønsket om makt som gjør at myndighetene slår ned på potensielle trusler, hevder Forum 18.

Trosfriheten er begrenset, og selv registrerte grupper opplever sterk kontroll. Myndighetene begrunner det som sikkerhetstiltak mot ekstremisme, og det går særlig ut over muslimske samfunn.

I en kronikk her i avisen pekte menneskerettsrådgiver i Stefanusalliansen, Lisa Winther, på resultatene av den nå ett år gamle­ loven mot misjonsvirksomhet i Russland.

På ett år er det reist straffesaker mot 133 enkeltmennesker og 53 religiøse samfunn. Det har ført til 138 dommer, og 135 saker har endt med bot.

Umulig bilde

Når Serck-Hanssen ser nøyere på Korins maleri Rekviem, finner hun tre patriarker.

– Det er historisk sett umulig. To av disse ledet dessuten kirken etter at de blodige forfølgelsene hadde stilnet av. Nærværet av de tre religiøse overhodene bidrar til å understreke kirkens overlevelse. Bildet fremstår dermed som en iscenesettelse av den russisk-ortodokse kirkens historie i hele perioden 1917–1959, fra patriark Tikhons tiltredelse til komposisjonsutkastets fullendelse. Gjennom å vektlegge kirkens kontinuitet og historiske varighet, motsier Korin så å si motivets opprinnelige idé, og tittelen, Rekviem, mister sin mening. Kanskje kan denne uløste konflikten i bildets innhold bidra til å forklare hvorfor Korin ikke greide å fullføre sitt prosjekt, skriver kunsthistorikeren.