Religionens voldelige side

– Dette spørsmålet reiser seg for alle som studerer religion: Hvordan, hvorfor og hvor dyp er forbindelsen mellom religion og vold, skriver redaktørene av boken Violence and the World's Religious Traditions, som nylig utkom i Oxford.

Snarere enn å gi klare svar, gir boken en forståelse av hvor kompleks og mangslungen ­denne problemstillingen er. Innen alle de religiøse tradisjonene er det en spenning mellom vold og ikke-vold. De er både fredelige og voldelige.

Drepe for kuene

Et grotesk eksempel på denne spenningen er det når hinduenes respekt for alt liv fører til at de dreper muslimer for å redde kuer fra å bli slaktet.

Hinduismens grunnskrifter, Vedaskriftene, er sterkt preget av voldsfortellinger, der volden gis guddommelig sanksjon. Men den mest kjente av alle ikkevoldsforkjempere, Mahatma Gandhi, bygget på hindutradisjonen i sin tenkning.

Jesus Kristus og Buddha levde begge eksemplarisk pasifistiske 
liv og lærte nestekjærlighet - Jesus til og med fiendekjærlighet. Men både buddhistiske munker og den kristne kirke har gått inn for voldsbruk og selv utøvd vold opp gjennom historien.

LES OGSÅ: Slik blir religionene voldelige

Disse eksemplene viser at det er umulig å trekke noen slutninger om en religiøs tradisjon bare ut fra religionsstifterne og de hellige tekstene. Også anvendelsen gjennom historien hører med.

Artikkelforfatterne er teologer, sosiologer, antropologer, statsvitere og religionsvitere, og de skriver om hver enkelt religiøs tradisjon for seg, ikke om religion generelt.

Sjelevandring

Hinduismens sjelevandringslære kan inspirere til en respekt for alt liv. At det er galt å spise kjøtt er et sentralt element i mange hindutradisjoner. Antropologen Vena Das skriver om det paradoksale at denne respekten for liv har levd side om side med undertrykkelse av mennesker av lav kaste og grov vold mot kvinner.

Das viser ved eksempler hvordan beretninger om krig og overgrep mot kvinner i Vedaskriftene kan fortolkes til en humaniserende impuls. Gandhi er et eksempel på slike tolkninger. Han ville skape forsoning mellom muslimer og hinduer ved at hinduene tok på seg lidelsens vei.

LES OGSÅ: Vil gjøre India hinduistisk

Men Das beskriver også hvordan den moderne hinduismens kobling mellom religion og indisk nasjonalisme har mobilisert de voldelige tendensene i religionen. Hinduisme som identitetsmarkør, der India skal gjøres til en rent hinduistisk stat uten rom for andre religioner, har ført til mye vold de siste tiårene.

Oppskrift for vold

Buddhister skal ikke drepe vesener med en sjel. Men helt fra de tidligste tider ble det gjort unntak for herskere og stater.

– Blandingen av buddhistisk autoritet og politisk makt har vist seg å være en oppskrift for vold, skriver religionsviteren Michael Jerryson. Han beskriver hvordan buddhistiske fortolkere innen mange tradisjoner har utviklet ulike begrunnelser og betingelser for etisk forsvarlig voldsbruk. Det kan for eksempel dreie seg om å legge avgjørende vekt på intensjonen og sinnstilstanden til den som utøver vold, mer enn på selve voldshandlingen.

LES OGSÅ: Spiller på misnøye og religion

Også blant buddhister har identitetspolitikk ført til grusomme voldshandlinger de ­senere årene, der nedkjempingen av tamilene på Sri Lanka er det verste eksempelet. Et aktuelt eksempel er buddhistenes ­undertrykking av den muslimske minoriteten i Myanmar.

Paulus

Jesus fra Nasaret framstår i evangeliene som en forkjemper for ikkevold og fiendekjærlighet. Men som i buddhismen, ble det etter hvert gjort unntak for statsmakten, både til å bruke dødsstraff og til å føre krig.

Denne åpningen for voldsbruk har sin begynnelse i apostelen Paulus’ anerkjennelse av ­øvrighetens rett til å bære sverdet mot de onde, skriver religionsforskeren og presten Lloyd Steffens. Han mener likevel at kristendommens voldelige tradisjon begynte da den ble statsreligion i Romerriket.

– Kristne tror at historien er en arena der Gud handler for å åpenbare sin guddommelige ­
vilje. Kristne kom derfor til å forstå sin vei til makt som et uttrykk for Guds vilje, og den ­vellykkede utbredelsen av kristendom var bevis på at Gud autoriserte ­kristne til å gripe makten ved sverdets hjelp for å fremme Guds ære, skriver han.

Rettferdig krig

Kristne teologer som Augustin og Thomas Aquinas bidro til å utvikle ­læren om rettferdig krig. Hensikten med denne læren var ikke først og fremst å gi en begrunnelse for voldsbruk, men snarere å sette grenser for legitim voldsbruk, mener Steffens. Læren er etter hvert blitt sekularisert og får nå sitt uttrykk i Genevekon­vensjonen.

Men ved siden av denne læren har det også eksistert en kristen tradisjon for «hellig krig», der volden brukes for å forsvare og utbre kristendommen. Både korstogene og kolonialismen er utslag av den, skriver Steffens.

LES OGSÅ: Stikk sverdet i skjeden, sa Jesus

Det verste utslaget av religiøst motivert vold i kristendommen, er den kristne antisemittismen. Denne har sitt utspring allerede i evangeliene, mener Steffens, der evangelistene frikjenner ­romerne og gir ­jødene skylden for henrettelsen av ­Jesus. Dette kan etter hans mening ha vært et forsøk på å forhindre ­romersk forfølgelse av de kristne.

Først etter krigen har de kristne kirkene tatt oppgjør med sin antijødiske tradisjon. Hellig krig er også stort sett blitt forlatt, selv om Steffens mener å se rester av den i begrunnelsen for vestlig krigføring i Midtøsten og i forsvaret for Israel. Samtidig har kirkene i økende grad engasjert seg i forsonings- og fredsarbeid.

Det har også gjennom århundrene eksistert en kristen pasifistisk tradisjon. Her ligger en konstant spenning i kristen etikk, konstaterer Steffens.

Bibelen

Kristen voldsbruk er ofte begrunnet ut fra Det ­gamle testamente, som langt på vei er identisk med Tanakh, eller ­jødenes Bibel. Den inneholder beretningen om utvelgelsen av et gudsfolk som dannet en teokratisk stat i krig og konflikt med nabofolkene.

– Bibelen tilbyr et uendelig repertoar som de troende kan bruke til å finne forbilder, inspirasjon og oppskrifter for voldelig aktivitet, skriver Ron Hassner og Gideon Aran, henholdsvis statsviter og sosiolog. Bibelen glorifiserer krig og tegner Gud som en aktiv deltaker i krigen.

Men jødedommen er langt mer enn de bibelske skriftene. Den er også en lang tradisjon av lærde fortolkninger. Disse ble stort sett til etter at den jødiske staten var gått tapt og offerkultusen i tempelet opphørte.

– Bibelen måtte tilpasses til et folk uten tempel, hjemland, felles territorium eller språk, skriver forfatterne. Det måtte utformes en religion for et folk i eksil, et folk som måtte være forsiktig med å provosere omgivelsene.

– Gradvis ble denne ikkevoldelige tradisjonen omdannet fra en eksistensiell nødvendighet til et religiøst prinsipp, skriver forfatterne. De krigerske tekstene i Tanakh ble tolket åndelig og symbolsk. Jødedommen ble en ikkevoldelig religion.

Messianismen

Men ­forfatterne presiserer at jødedommen likevel inneholdt et potensielt voldelig element i messianismen, forestillingen om en frelser som skulle gi jødene tilbake landet og gi dem en førende rolle i historien.

– Det er vanskelig å tenke seg noen historiske tilfeller av akutt messianisme som ikke har ­degenerert til vold, skriver forfatterne.

De jødiske lederne var smertelig klar over hvilken fare messianismen kunne være for de jødiske eksilsamfunnene, og gjorde sitt beste for å undertrykke den.

LES OGSÅ: En jødisk terrorist

Med opprettelsen av staten Israel har det blomstret opp en ny messianisme. Også de gammeltestamentlige fortellingene hentes av noen fram som forbilder for nasjonal selvstendighetskamp og erobring av territorier. Disse strømningene finner sammen i den israelske bosetterbevegelsen, som gir en religiøs begrunnelse for vold.

Messianismen er et eksempel på apokalyptiske forestillinger, som finnes i mange religioner. De beskriver en voldelig krise som verden må gjennom før den nye verden etter Guds vilje kan fødes. Også kristne og muslimske apokalyptiske bevegelser har opp gjennom tidene bidratt til mye vold når de troende har prøvd å frambringe den forventede krisen. Et ferskt eksempel er IS.

Ikkevoldelig profet

Også ­islam hadde en ikkevoldelig begynnelse, poengterer professor i islamske studier Bruce 
B. Lawrence. Muhammed ­begynte sin karriere som en ­­
ikke­voldelig predikant som forlangte slutt på voldelige praksiser som ­avliving av uønskede barn.

Men da Muhammed og de troende flyttet fra Mekka til ­Medina, måtte de forsvare seg mot angrep fra sine motstandere 
fra Mekka. Dermed ble predikanten en hærfører. Voldsbruken ble rettferdiggjort gjennom åpenbaring av nye vers i Koranen, som delvis går på tvers av de fredelige versene fra Mekka.

LES OGSÅ: Hva sier Koranen?

– Den ikkevoldelige protestlederen hadde blitt en ­general som førte krig etter krig, ­skriver Lawrence. Men han mener ­profetens krigføring handlet om å redde hans nyetablerte tro fra utslettelse.

Det var først under etter­følgerne at muslimene begynte å drive en ekspansiv krigføring og la under seg store landområder. Likevel ble det sjelden agitert for hellig krig. Lawrence skriver at konseptet jihad som hellig krig først ble tatt aktivt i bruk i krigen mot korsfarerne på 1100-tallet.

– Nå ble jihad gjenopplivet og brukt som en overordnet plikt for å beholde muslimsk territorium, skriver han. Ikke minst ble Jerusalem under Saladin et senter for jihad-propaganda.

Bin Laden

Som for de ­andre religionene, var koblingen til politisk makt sentral for ­islams forståelse av vold. Den ­muslimske verden ble etter hvert ­organisert i tre imperier: Det ottomanske, det ­safavidiske og det mogulske.

Dermed ble ­religionen knyttet til imperienes krigføring og straffe­metoder og religionen til imperiet. 
Herskerens militære suksess ble troens bevis. Men dermed utløste det en religiøs krise da disse imperiene ble underlegne overfor kristent baserte kolonimakter.

LES OGSÅ: Kjenner ikke Koranen

Denne krisen skapte vekkelsesbevegelser som ville tilbake til storhetstiden etter profeten. De mest kjente er wahabbiene i Arabia, men det kan også trekkes en linje fram til Sayyid Qutb i Egypt og til Osama bin Laden og IS. Alle disse vekkelses­bevegelsene har vært voldelige. Både Qutb og bin Laden mener at alle sanne muslimer må føre krig både mot muslimer som mener noe annet og mot jøder og kristne.

Men Lawrence understreker 
at flertallet av muslimene ­avviser at det er gjennom evig hellig krig at man viser lojalitet mot islam.

Motvekt.

Det er bokens ­styrke at den går konkret inn på hver religion. Likevel savner jeg at det sies noe om ­generelle trekk ved religionenes forhold til makt. Det er to tendenser som blir iøyenfallende. Den ene er at det er når religionen blir ­kombinert med politisk makt eller religionen blir en markør for etnisk eller nasjonal ­identitet, at dens voldelige potensiale blir aktivisert. Den andre er at endetidsforventninger ofte ­fører til vold for å realisere den krisen som skal skape guds­riket.

Det som faller utenfor rammen av denne boken, er alle ­fellesreligiøse anstrengelser 
for fred og bekjempelse av vold.

Men boken er nyttig motvekt 
mot alle som enten hevder at fred er religionenes sanne 
­vesen eller at religionene 
er ­hovedårsaken til volden i verden.