HAMBURG (Vårt Land): – Det er snakk om at en viktig del av kulturarven vår holder på å forsvinne, konstaterer ­Ellings pappa fra dypt nede i en godt brukt lene­stol fra Møre-traktene:­

– Når jeg blar i alle de bøkene som jeg har gitt ut de siste 40 åra, slår det meg at jeg ofte griper til bibelske bilder som «å stille sitt lys under en skjeppe» – alternativt «ei bøtte» – eller «den forsvunne sønn» og «den barmhjertige samaritan». Jeg kunne spadd fram haugevis med gode eksempler.

Fattigere språk

Ambjørnsen sier det er snakk om begreper og talemåter som vever seg inn helt av seg selv, fordi de ligger der som en naturlig del av hans kunnskapsmasse.

– Dette er ting som vi både vokste opp med i hverdagen og lærte på skolen – og det i en slik grad at de blir sittende der til evig tid. Min generasjon – altså de ­eldre – bruker disse referans­ene mye hyppigere enn jeg har vært klar over. I våre dager driver skolen åpenbart ikke lenger med bibelundervisning.

Når jeg spør hvilke konsekvenser dette får, svarer Ambjørnsen at språket rett og slett blir fattigere.

– Selv, hadde jeg – i min egen ungdom - ikke trøbbel med å forstå hva Jens Bjørneboe eller Johan Borgen mente med slike henvisninger. Men dagens unge vil nok ha vanskeligheter med å lese meg. For de vil bare delvis forstå hva det handler om.

AMBJØRNSEN I MIN TRO: – Var Jesus en gal mann eller Guds sønn? Det tenker jeg mye på

Jesusbevegelsen

Selv om kristendommen som tro åpenbart er i ferd med å bli borte, mener Ambjørnsen det kunne vært greit om kunnskapene omkring trua og Bibelen ble opprettholdt.

– Siden barn ikke får slik lærdom hjemme, må undervisningen nødvendigvis foregå på skolen. Ellers setter vi en strek over noe som er virkelig viktig for utviklingen av språket – og dermed kulturen – vår.

Sier en gammel Ten Sing–gutt fra Larvik?

– Ten Sing, er du spenna gæern? Jeg var 14 år gammel og det var Jesusbevegelsen. Borgerbarna var i Ten Sing. Jesusbevegelsen var en avlegger av den amerikanske hippiebølgen og gjorde opprør mot de etablerte menighetene. Når jeg tenker tilbake, føles det som om jeg var med med i en liten evighet. Men i virkeligheten var det nok ikke snakk om mer enn en måned ­eller to.

Ambjørnsen sier han etter hvert tok et oppgjør med seg selv og ikke kunne bli innenfor ­murene i en slik bevegelse.

– Det ville rett og slett sette grenser for hva jeg som forfatter kunne skrive om, og det kunne jeg ikke ha.

– I stedet havnet jeg blant hasjrøykerne i Oslo, der jeg møtte en stor interesse for østlige religioner av typen budhisme og hinduisme. Jeg leste også veldig mye om antroposofi, selv om jeg aldri begynte å tro. Religion har i det hele tatt alltid interessert meg, og gjør det ennå.

Elling er tilbake

62-åringen med hjemmebase i Hamburg er aktuell med Ekko av en venn, som betyr at Elling er tilbake i bokhandlernes hyller – og det etter et fravær på 20 år. Ambjørnsen medgir at filmene og teaterstykkene som ble – og blir – vist over hele verden, til slutt dro med seg alt for mye sirkus for en beskjeden kar fra Larvik. Det haglet med priser fra alle retninger­ og den siste filmen ble sågar nominert til en Oscar. Så en vakker dag besluttet Ingvar at Elling kunne seile sin egen sjø. Og han lot seg ikke rikke – «selv om det må ha kommet nesten 1.000 forespørsler».

– Jeg vet faktisk ikke hvor han har oppholdt seg og jeg var ikke så lite overrasket, da han for fire-fem år siden meldte seg i en blogg jeg skrev. For det er helt sant at jeg virkelig var helt ferdig med den fyren der.

Men nå er han tilbake i Oslo, der Elling bor i sokkelleilighet hos ei eldre enke på Grefsen. Han ble født i 1960, og er blitt en tilårskommen herre som beveger seg rundt på kjøpesenteret, der han gjør seg tanker om de unge kvinnene i kassa på supermarkedet.

LES OGSÅ: Disse gamle romanseriene leses fortsatt

Ensomhet

Så nå kan vi vente oss en ny serie med Elling­bøker?

– Først vil jeg se hvordan ­publikum tar imot ham. Jeg har ikke så veldig mange bøker igjen, og hvis interessen er laber, kommer jeg ikke til å bruke mer tid på Elling. Men om det går i riktig retning, har jeg allerede fortsettelsen klar oppe i hodet mitt.

Ambjørnsen forteller at han så på en oversikt fra forlaget at bøkene om Elling er solgt i over en halv million eksemplarer.

– Det må jo bety at han har rørt ved noe.

– Mange av oss lever tilsynelatende perfekte familieliv, har gode karrierer og et fint liv. Like­vel må vi forholde oss til ensomhet. For i virkeligheten går vi ensomme gjennom mesteparten av livet – en stor del av løypa må vi ordne sjøl. Så du skal se at folk kjenner seg igjen i Ellings ensomhet. Det kan tenkes at mange andre også driver med å koke tanker på den samme måten som Elling, men holder det helt for seg sjøl.

Dårlig til beins

Det er gått fem år siden siste roman. Tidligere hadde Ambjørnsen gjerne en voksenbok i året, og for sikkerhets skyld også en ungdomsbok om Pelle og Proffen. I forbindelse med presentasjonene satt han som regel to hele dager i baren på Bristol, mens journalistene sto i kø for å slippe til. Denne gangen har tre-fire av dem meldt fra om at de tar turen nedover.

– Det er helt allright, for slik er det blitt. Og jeg gruer meg dessuten så fælt til selve reisen, at jeg bare er glad for at jeg slipper å dra oppover. Kolsen gjør at jeg er dårlig til beins, og da føles det tryggest å holde seg på kjente tomter. Men jeg skal bruke leiligheten i Tønsberg noen uker til høsten, jeg gleder meg til det.

Støtter barna

Ellers befinner forfatteren seg for tida i et rasende­ ordskiftet omkring barn og unges klimademonstrasjoner. Hadde en 16 år gammel Ambjørnsen selv skulket skolen for å gå tog?

– Definitivt. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem. Da vi gikk på gata, fikk vi samma dritten fra høyresida som kidsa nå utsettes for – bare at i våre dager er støynivået mye mer forsterka. Oss nøyde de seg med å rope «drømmere» og «idioter» etter.

Ambjørnsen sier det nå er ­bestefargenerasjonen som ­gyver løs på barn.

– Det er virkelig et underlig syn. De som til de grader har fått nyte godt av noen tiår med voldsom velferd, et funksjonerende demokrati og dessuten alle tenkelige støtteordninger, fyker løs på barn og ungdom som er bekymret for sin egen framtid. Det er nesten uvirkelig – og slett ikke til å tro.

Asbjørn Svarstad (Tekst og Foto)

kultur@vl.no