Reformasjonens trøblete sider slipper frem

Dette var en av konklusjonene da forskere i går diskuterte hvordan reformasjonshistorien ble gjenfortalt under fjorårets 500-årsmarkering.

Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i regi av KIFO og Teologisk fakultet ble «alle jubileers mor» drøftet.

– Poenget er ikke å ha en akademisk lek. Poenget er at jubileer kan brukes til formulere politiske budskap inn i samtiden. De kan sees på som speil på vår tids verdier og interesser, forklarte Olaf Aagedal, forsker ved KIFO i sitt åpningsforedrag.

Jubelfester

Det er ikke bare i fjor at reformasjonen er blitt markert. Både i 1917, 1817, 1717 og 1617, men også ved flere andre anledninger har hendelsene som fant sted på 1500-tallet blitt feiret.

Forskere har omtalt reformasjonsmarkeringene som «alle jubileers mor», og i et av innleggene pekte Thomas Slettebø på det åpenbare spørsmålet: Hvorfor vi i det hele tatt har begynt å markere at det er gått et rundt antall år siden en historisk hendelse?

Slettebø har doktorgrad på temaet jubelfester i Danmark-Norge på 1700-tallet. I sin forskning går han i rette med en utbredt oppfatning om at hundreårsjubileer er en 1800-tallsoppfinnelse, muliggjort av datidens raske samfunnsendringer.

– Dette ble ikke oppfunnet som del av nasjonalismen, men er en overlevning fra det gamle regimet, sa Slettebø, som i sin forskning har vist hvordan jubelfestene på 1700-tallet markerer en overgang fra 1600-tallets religiøse fester, der kirken spiller en dominerende rolle, til de senere nasjonale og sekulære minnemarkeringene.

Festkonkurranse

Røttene til slike jubileer er flere, forklarte Slettebø, og pekte både til bibelsk tradisjon og pavelige jubelår. Likevel oppstår det i protestantisk rom et helt nytt fenomen idet man begynner å minnes at det er et gitt antall år siden reformasjonen. Det er universitetene som i starten spiller en sentral rolle. De er bevisst på når de selv ble grunnlagt, men lar lenge årsdagene passere i stillhet. Jubelår er forbeholdt paven, først med reformasjonen slutter de å være tilbakeholdne.

– Hundreårsjubileer var til da elitefenomen. Det store europeske gjennombruddet kommer med Luthers reformasjon i 1617, sier Slettebø, og forklarer:

– Det var teologene i Wittenberg som kom på ideen om å markere 100 årsdagen for reformasjonen. Tanken var å feire teseoppslagene som en signifikant hendelse i universitets egen historie. Ideen vokste drastisk da kurfyrsten plukket den opp, og den ble til et politisk verktøy i de konfesjonelle stridene i det tysk-romerske riket, rett før tredveårskrigen brøt ut, forklarte Slettebø. Han la til at aktører på katolsk hold raskt fulgte opp, og begynte å minnes grunnleggelsen av klostre og munkeordener. Det å minnes ble nå dels til en konkurranse i å fortelle hvor dype røtter man hadde.

1700-tallsfestene var samtidig ikke fester der man først og fremst skuet tilbake. Dette var fester der man takket Gud for kongen og den protestantiske kirkelæren, forklarte Slettebø.

– Man tenkte ikke at man skulle lære av historien. Det var forsynsideen man var opptatt av. Man var obs på at «Gud har beskyttet oss, og at vi ikke må ødelegge det».

Verdenshistorisk

På 1800-tallet og 1900-tallet tok markeringene en ny dreining. Det ble viktig å feire Luther som kulturell markør, samt som modernitetens helteskikkelse. Hallgeir Elstad, professor ved teologisk fakultet, tegnet i et innlegg risset av 400-årsmarkeringen i 1917. Dette var mer enn kirkelig fest. Skoleelevene fikk tidlig fri på reformasjonsdagen. Lokalt ble det holdt foredragsrekker, markeringer og barnegudstjenester.

Elstad trakk fram kirkehistoriker Andreas Brandruds foredrag på Universitetets markering som symptomatisk for den teologiske holdningen som rådet. Brandrud understreket reformatorens «verdenshistoriske betydning (...) Like gigantisk står han for oss i dag», sa Brandrud her, og pekte på hvordan Luther brøt det middelalderske paveveldet, og markerte et gjennombrudd for personlig religion.

Jødene

Elstad sier til Vårt Land at fjorårets markering ga et langt bredere og mer kritisk bilde av Luther enn hva som ble formidlet den gang.

– Vi har fått en større bevissthet om reformasjonens arv og betydning for hele samfunnet. Markeringen har også for første gang hatt et økumenisk perspektiv, og ikke minst har de kritiske sidene ved Luthers tekster kommet frem. Dem snakket man ikke om i 1917, da han ble hyllet som en representant for modernitetens gjennombrudd, sier Elstad.

Han viser til hvordan særlig Luthers forhold til jødene er blitt tematisert ved 500-årsmarkeringen.

– Det speiler jo også vår situasjon. Når vi er blitt et flerreligiøst samfunn, får Luthers tekster om «de andre» en helt annen klangbunn, sier han.

Kirkehistoriker Tarald Rasmussen peker på hvor nytt dette er:

– Forrige store Luther-jubileum var 500-årsdagen for hans fødselsdag, som ble markert i 1983. Da snakket man lite om antijudaisme. Men i år har dette vært oppe og fremme over alt. Kirkene har tatt avstand fra disse sidene ved Luthers skrifter, og man har vært bevisst ikke bare på at Luther kan brukes, men at han har fremmede sider.

LES MER: Flere saker om reformasjonen finner du her

Likhet

Bjørgvin-Biskop Halvor Nordhaug mener reformasjonsmarkeringen har hatt nedslag på flere felt. For kirkens del «har den bidratt til bevisstgjøring på det reformatoriske kjernebudskapet», sier han.

– Som er?

– At mennesket ble rettferdige for Gud uten gjerninger, kun ved troen og dåpen alene.

– Utad har det vært bevissthet om hvordan reformasjonen har vært en impuls når det gjelder å bygge et egalitært samfunn. Luther la grunnlaget for en ny måte å tenke kirke på, som fikk politiske konsekvenser. Tanken om det allmenne prestedømme har en demokratisk impuls, som for alvor slår rot i Norge tre hundre år senere gjennom Haugebevegelsen, sier Nordhaug.

Nærsynte

– Har det blitt skapt noen nye myter i året som gikk – ting man skulle ønske var sanne, men som kanskje ikke er det?

– Det måtte være at vi i kirken kan stå i fare for å bli litt nærsynte, og overbetone den betydning som reformasjonen har hatt for samfunnsutviklingen. Det er interessant ar reformasjonen er såpass omfattende, at selv de som regner seg som helt sekulære er påvirket av den. Men vi skal likevel ikke glemme impulsene særlig fra den sekulære opplysningen i Frankrike. Vi må huske på at verken arbeiderbevegelsen eller kvinnebevegelsen var utpreget kirkelige, men har sin egen historie og egne motiver, sier Nordhaug.