Kultur

Jeg står foran Søren Kierkegaards grav på Assistens kirkegard på Nørrebro. Det er intet spektakulært gravsted, skjønt større enn de tilstøtende. Men det var her han sluttet å vandre, så her vil jeg også stå stille. Søren, filosofen, som gikk – lik en Sokrates, hele tiden spørrende – rundt i Københavns gater og snakket med høy og lav. De stedene Kierkegaard gikk er gjerne steder jeg også liker å gå når jeg er i den danske hovedstaden. For å minnes ham, som jeg har så stor sans for, men mer enn noe annet liker jeg tanken på at mine vandringer krysser hans, over 150 år senere.

Jeg går langs Østergade, over Højbro Plads, Slotsholmen, Kongens Nytorv, Amaliegade, Toldboden, Rosenborg Slotshave til Amagertorv og tenker på hvordan den danske filosofen beskrev gjentagelsen som «en uoppslitelig kledning, som slutter fast og ømt, hverken trykker eller flagrer.»

Jeg har sans for å gjenta Kierkegaards spaserturer, men det er også en innsikt i å komme tilbake til de samme stedene i en by: Det er slik man blir kjent med den, gjør den til sin. Den beste måten å bli kjent med en by på er også ved å vandre i den. Jeg er jevnlig i København, og stasjonene jeg alltid svinger innom er et par antikvariater og noen gallerier – jeg kommer til et par av dem om litt – men Statens Museum for Kunst og nærliggende Hirschsprungske­ Samling og Davids samling er noen av de viktigste. Grunnen er ganske enkelt at det i disse tre museer finnes et større utvalg av den danske maleren Vilhelm Hammershøi enn noe annet sted. Og jeg trenger å se hans kunst innimellom.

Nøkternheten i Hammershøis studier av interiøret i Strandgade 3 – hvor han bodde med sin kone og hentet sine fleste motiver fra – har en blanding av kontemplasjon og konsentrert skjønnhet som er saliggjørende.