Rasteplasser i Københavns sjeleliv

Jeg står foran Søren Kierkegaards grav på Assistens kirkegard på Nørrebro. Det er intet spektakulært gravsted, skjønt større enn de tilstøtende. Men det var her han sluttet å vandre, så her vil jeg også stå stille. Søren, filosofen, som gikk – lik en Sokrates, hele tiden spørrende – rundt i Københavns gater og snakket med høy og lav. De stedene Kierkegaard gikk er gjerne steder jeg også liker å gå når jeg er i den danske hovedstaden. For å minnes ham, som jeg har så stor sans for, men mer enn noe annet liker jeg tanken på at mine vandringer krysser hans, over 150 år senere.

Jeg går langs Østergade, over Højbro Plads, Slotsholmen, Kongens Nytorv, Amaliegade, Toldboden, Rosenborg Slotshave til Amagertorv og tenker på hvordan den danske filosofen beskrev gjentagelsen som «en uoppslitelig kledning, som slutter fast og ømt, hverken trykker eller flagrer.»

Jeg har sans for å gjenta Kierkegaards spaserturer, men det er også en innsikt i å komme tilbake til de samme stedene i en by: Det er slik man blir kjent med den, gjør den til sin. Den beste måten å bli kjent med en by på er også ved å vandre i den. Jeg er jevnlig i København, og stasjonene jeg alltid svinger innom er et par antikvariater og noen gallerier – jeg kommer til et par av dem om litt – men Statens Museum for Kunst og nærliggende Hirschsprungske­ Samling og Davids samling er noen av de viktigste. Grunnen er ganske enkelt at det i disse tre museer finnes et større utvalg av den danske maleren Vilhelm Hammershøi enn noe annet sted. Og jeg trenger å se hans kunst innimellom.

Nøkternheten i Hammershøis studier av interiøret i Strandgade 3 – hvor han bodde med sin kone og hentet sine fleste motiver fra – har en blanding av kontemplasjon og konsentrert skjønnhet som er saliggjørende.

Stemningsfulle interiører

På den Hirschsprungske samling har de dessuten fått flere Hammershøi-verker siden sist, deriblant Sovekammer (1890), hvor kunstnerens hustru står med ryggen til og titter ut vinduet. Den gråtonede paletten gir motivet en forsterket inderlighet som jeg setter stor pris på: Det fravendte og nøkterne gir blikket på hjemmet og ekteskapet ekstra kraft fordi betrakteren må forestille seg det han ikke ser. Det ligger også en gjentagelse i Hammershøis blikk på stedet han bor og kvinnen han bor sammen med: Ved å vise oss det som står ham nærmest igjen og igjen – med en sober distanse – kommer vi nærmere for hver gang, for hvert hvert verk.

Blant de andre stedene jeg besøker er Charlottenborg Kunsthal. Denne sommeren er det ekstra stor grunn til å svinge innom her, for Kirstine Roepstorffs utstilling Renaissance of the Night er formet som en labyrint, som blir mørkere jo lenger du kommer inn i den. Men det blir også stillere. Midt inni utstillingen stopper jeg opp og hverken ser eller hører noen ting. De abstrakte verkene trekker seg tilbake, blir fokuspunkter, for stedet selv, for hvordan det er å være i dette rommet.

Bryter med det tidstypiske

Mens jeg står der foran et trykk – eller kan det være et maleri – av noe som ligner et arktisk landskap, såvidt synlig i dunkelheten, knaser det rett ved meg, og jeg husker at det faktisk er grus i hele utstillingen. Jeg blir med ett veldig oppmerksom på hvor mye lyder definerer stedene vi er.

Tvers over gangen kommer jeg til Jonah Freeman & Justin Lowe Scenario in the Shade, men også den overrasker meg stort, for heller ikke her er det en ting eller et verk jeg liksom skal stå å studere, isolert. Også i denne utstillingen er det miljøer, stemninger som gjelder. Opplevelser av å være i rom. Jeg kommer inn gjennom et festivaltoalett – som fungerer som dør for anledningen – og entrer et slags viktoriansk interiør. Men, nei, det er gjennomtrengt av andre tider, fordi maleriene på veggene har avisklipp og fotografier av mer samtidig dato i seg – og heftene som ligger oppslått på bordet i sentrum av rommet synes å vri vår forestilling om hvordan tidsepoker manifesterer seg gjennom stiler og tidstypiske uttrykk.

Når jeg beveger meg videre i utstillingen, blir det enda underligere, fordi distinkte fornemmelser av årtier jeg selv hatt erfaringer fra melder seg, men når jeg ser nærmere på tingene rundt meg, er det rene fiksjoner: Noe som aldri har eksistert. I et av de siste rommene ser jeg titler på filmer og reklameplakater som er umiskjennelig veldig åttitalls i uttrykket, men alt bare ligner. Dermed stiller denne utstillingen en del spørsmål om hvordan vi forventer oss at historien bekreftes i i hvordan ting, mennesker og steder ser ut.

LES MER: Også verdt å se i København

Fellesskapets sang

Jeg nevnte innledningsvis at ved å komme tilbake til de samme stedene eller gå de samme rutene i en by omskaper vi den i vårt eget bilde. Men samtidig er det jo alltid noe nytt som skjer, selv om vi gjentar det vante. Når jeg er ute og reiser, er det nesten alltid en bestemt begivenhet, et møte eller kanskje bare et bilde jeg ser, som blir stående som et symbol på turen i sin helhet.

Denne gangen – på denne københavnturen – er det Doug Aitkens videoinstallasjon SONG 1, som tar utgangspunkt i den gamle jazzlåta I Only Have Eyes for You (1934) som fester seg, som forener alt det andre som har skjedd. Verket er formet som en kjempemessig sirkel, hvor Aitken har projisert klipp som er sømløst flettet sammen til en helomsluttende film som viser en serie samtidige skuespillere og sangere som synger nevnte låt. Inniblant klippene ser vi også scener fra en ikke nærmere spesifisert storby, men det er de forskjellige variantene av låta som blir sentrum av verket.

Personlige rom

I gjentagelsen av sangen – og nå tenker jeg tilbake på Kierkegaard – blir sangen tydeligere for hver gang, men samtidig viser den alle sine ­betydningsnyanser gjennom de ulike stedene den fremføres og stemmene som bærer den. Denne hypnotiserende installasjonen minner meg på to ting. For det første at det er ved å komme tilbake til det samme igjen og igjen at vi virkelig trenger inn i sakens kjerne. Men også, som det heter i sangen, «maybe millions of people go by/ But they all disappear from view/ And I only have eyes for you». Om du bare har øye for et annet menneske – eller et bestemt sted – er det ikke så farlig hvor stor og oversiktlig verden er.

Vi kan finne tilhørighet hvor som helst, om vi bare skaper oss en vane hvor vi kommer tilbake til de samme stedene eller synger den samme sangen. Møter de samme menneskene. Før eller siden finner du et hjem i gjentagelsen.

LES OGSÅ: Antituristens pilegrimsferd