Kultur

Rasismen i arkivene

National ­Geographic tar et oppgjør med sin ­rasistiske historie. Her hjemme får Vårt Land stryk av medieprofessor for sin ­tidligere dekning av «Tatermisjonen».

«I flere tiår var dekningen vår rasistisk. For å heve oss over fortiden vår, må vi anerkjenne den», skriver redaktør Susan Goldberg i National Geographic.

Hun tar et oppgjør med det anerkjente magasinets rasistiske historie, i forbindelse med lanseringen av magasinets aprilutgave om «rase».

Eksemplene spenner fra at urbefolkning blir fremstilt som uintelligente villmenn, til at journalister og fotografer utelater eller underspiller viktige historiske hendelser som apartheid, slaveri eller borgerrettighetsbevegelsen i USA.

«Noe av det du finner i våre arkiver gjør deg målløs», skriver Goldberg.

LES MER: Misjonen vil gi taterne kompensasjon

Vårt Land og taterne

National Geographics oppgjør med egen fortid reiser spørsmålet: Hva med vår egen historie?

– Den rasistiske fremstillingen av minoriteter finner man over hele verden opp gjennom historien. I norsk historie har det kanskje gått aller lengst i dekningen av taterne, sier Eli Skogerbø.

Hun er professor i medievitenskap på Universitetet i Oslo, og har forsket på medienes dekning av minoriteter i Norge. Skogerbø mener det er viktig også å vise frem de mørke sidene av norsk mediehistorie.

Vårt Land har skrevet en rekke artikler om taterne siden avisa ble etablert i 1945. Mange av sakene er knyttet til Norsk misjon blant hjemløse, som ble opprettet i 1897 til «Modarbeidelse af Omstreifervæsenet». Den ble gjerne kalt Tatermisjonen eller Omstreifermisjonen. Når Skogerbø får lese eksempler fra Vårt Lands dekning sier hun følgende:

– Det er en ekstremt hard rasistisk tone. Man blir sjokkert over at dette var mulig å skrive, men sånn var det ganske lenge. Og det har konsekvenser helt inn i vår tid. For de som har dette i nær familiehistorie er det utrolig viktig at dette blir vist frem.

I Vårt Lands dekning finner Skogerbø stereotypiske karakteristikker av taterne som mindreverdige.

– De fremstilles som mennesker som ikke kan ta vare på seg selv – nærmest som undermennesker som ikke er like gode som resten. Det er ganske fryktelige fremstillinger. Flere av disse sakene ligner på det vi i dag ville kalt pressemeldinger, der Misjonen får si det de vil.

LES MER: Strid om prest til taterne

«Omstreiferproblemet»

I en offentlig utredning (NOU) i 2015, slo utvalget fast at norske myndigheter har stått for «en hardhendt assimileringspolitikk» ovenfor tatere/romanifolk, fra 1850 til i dag: «Politikken har hatt svært negative konsekvenser for enkeltpersoner og folkegruppen som helhet.» Utvalget skriver at staten i all hovedsak lot Norsk misjon blant hjemløse stå for politikken rettet mot denne gruppen, slik at «Misjonen i praksis ble enerådende på dette feltet».

Mange av tiltakene var i strid med menneskerettighetene: Foreldre mistet omsorgsretten på svakt grunnlag; på Svanviken arbeidskoloni, som skulle gjøre «omstreiferfamilier» til fastboende ble hverdagen kontrollert på en inngripende måte; og fra 1950–1970 ble hele 40 prosent av kvinnene på Svanviken sterilisert.

Etter nazismen

Historiker Per Haave har forsket på behandlingen av tatere i Norge, og satt i NOU-utvalget i 2015. Han forteller at den negative og stigmatiserende medieomtalen av taterne strekker seg langt inn på 1900-tallet.

– Man skulle tro at erfaringene fra nazismens rasebehandling i annen verdenskrig fikk betydning for dekningen etter krigen, men det får den ikke. Omtalen fortsetter og det blir ikke stilt kritiske spørsmål til assimileringspolitikken som ble ført. Med dagens språkbruk er denne dekningen helt klart rasistisk, sier han.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om Svanviken arbeidsleir, som ble sendt på NRK i 1973, er antagelig det første eksemplet på en motstemme, forteller Haave.

– 70-tallet markerer et vendepunkt, hvor dekningen med rasistisk anstrøken omtale forsvinner gradvis som dominerende trend.

Men i stedet for å følge opp Løkkebergs kritikk, støttet Vårt Land misjonsorganisasjonens diskreditering av dokumentaren. I flere artikler får generalsekretær Olav Bjørnstad uttale seg uten kritiske spørsmål. I Vårt Lands oppsummering av norsk kirkeliv i 1973, står det:

«Norsk Misjon blant hjemløse har vært utsatt for hardhendt kritikk, men har elegant avvist den».

LES MER: - Islamofobi er den nye rasismen

Natt og dag

– Jeg tror ikke man hadde noen sterk tradisjon for å gå kritisk frem i sånne saker, sier Thor Bjarne Bore, som var redaktør i Vårt Land fra 1974 til 1983.

Siden tiden i Vårt Land har han blant annet vært sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, styreleder i Kirkens nødhjelp og vært leder av Kirkerådet. Han har sett utviklingen fra både fra medienes og de kristne organisasjonenes side.

– Det er interessant å se hvor mye dekningen har endret seg. Mediene, inkludert Vårt Land, er blitt mye mer bevisst på å avdekke skjevheter i samfunnet. Det er natt og dag. I min tid var Vårt Land mye mer bundet av maktpersoner i Kristen-Norge og organisasjoner hadde mer makt. I dag er mediene mer uavhengige.

– Hvilke vurderinger gjorde dere rundt dekningen av tatere under din tid som redaktør?

– Vi skrev om det som skjedde og fulgte debatten, med de begrepene som ble brukt den gang. Jeg kan ikke huske at vi hadde noe redaksjonelt standpunkt. Dette har heldigvis endret seg. Vi kunne vært mye mer kritiske og sett nærmere på sakene.

Rester

Norsk misjon blant hjemløse skiftet navn til Kirkens Sosialtjeneste i 1987, og beklaget behandlingen offentlig i kjølvannet av NOU-en i 2015.

Medieprofessor Eli Skogerbø mener dekningen av minoriteter i dag har blitt bedre, men at det stadig finnes utfordringer.

– Du finner ikke så ofte den klassiske rasismen, men mediene blir ofte kritisert for skeive fremstillinger av ulike grupper. I nyere tid har man hatt en eksotifisering av grupper, enten det er inuitter, samer eller urbefolkning. De blir ofte satt i en romantisk og stereotypisk setting, sier Skogerbø.

Vær Varsom-plakaten

Vær Varsom-plakaten sier det er «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».

– Det er blitt et problem for journalistikken at samfunnet har blitt mer komplekst, og at det er flere grupper å ha kunnskap om. Mediene klarer ikke dekke alle gruppene på en innsiktsfull måte, sier Skogerbø.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur