Prosten som tok makten i nazi-kirken

Nå har Jostein Berglyd skrevet den første biografien om personen med størst innflytelse på nazi-regjeringens kirkestyre. Som ekspedisjonssjef var Sigmund Feyling kirkeminister Ragnar Skanckes høyre hånd. Feyling var teologen, og gjennom krigsårene var det han som i stor grad la føringene for okkupasjonsmaktens kirkestyre.

Kirkeminister Skancke fikk dødsdom i 1946, han ble henrettet i 1948.

– Han var den siste som ble henrettet etter krigen, det som reddet Feyling var at saken ikke kom opp før i 1949. Noe av grunnen var at det fantes så mye dokumentasjon at det tok lang tid å forberede saken. Hvis saken hadde kommet opp i 1946, ville det ført til dødsdom også for Feyling, som hadde et minst like langt synderegister, mener biografen Jostein Berglyd.

Lang varetekt

Sigmund Feyling satt 1.542 dager i varetekt, sannsynligvis norgeshistoriens lengste soning før saken kom opp for retten. Han fikk en dom på 15 år, men fikk amnesti i 1951. Han døde i 1980 i Oslo.

Jostein Berglyd har skrevet 11 historiske bøker om 2. verdenskrig. Han er fra Egersund, der Sigmund Feyling var prest i mange år før han ble ekspedisjonssjef i kirkedepartementet i 1941.

– Feyling viet mine foreldre og var en aktet prest og predikant gjennom 15 år. Han kan ha døpt meg i 1936, men akkurat det har jeg vegret meg litt for å undersøke, forteller Berglyd.

Men han husker godt at hans mor fortalte ham om Feyling 9. mai 1945, samme dag som nazi-presten ble arrestert.

– Da var jeg ni år gammel, og jeg husker det ennå som en sjokkartet opplevelse. Jeg var oppvokst med en barnslig oppfatning om at presten stod litt nærmere Jesus enn oss andre, og ble sterkt forundret over det fallet han hadde hatt – som prest og menneske, sier Berglyd.

Han ble aktiv i den samme ­menigheten, blant annet som formann i menighetsrådet.

LES OGSÅ: Du kan ha arvet dine foreldres eller besteforeldres traumer fra krigen

Vidkun Quisling er en Guds gave til det norske folk.

Nazi-prest Sigmund Feyling

Dokumentasjon

Nå skal Berglyd holde foredrag og presentere boken i de samme traktene.

– Det er et stort ansvar å avkle et menneske, men innholdet i boken er grundig dokumentert, og Feyling har sluppet til med sine synspunkter og begrunnelser for sine valg.

Jostein Berglyd har selvfølgelig sine betraktninger om hva som gjorde at Feyling endte opp som nazist.

– Sigmund Feyling var en sta og stri person, som tviholdt på sine meninger, noe han selv innrømmet. Han hatet kommunisme og ateisme – og som erkekonservativ teolog var han redd for alt som smakte av liberalisme. Han var fundamentalist, og jeg tror at den sterkeste føringen var hans bokstavelige tolkning av Romerbrevet 13 – som omtaler myndighetene som innsatt av Gud. 
Han underkastet seg strengt Pauli ord om å være lydig mot de som sitter med makten, forteller Berglyd.

Vellykket

Sigmund Feyling var definitivt ingen taper, han var en intelligent og arbeidssom mann med suksess – og strålende fremtidsutsikter.

– Men han valgte feil. Og dagen etter freden i 1945 (9. mai), skrev han til Hjemmefronten og stilte seg til deres disposisjon! Det sier litt om hans evne til å snu kappen etter vinden, det er vanskelig å si om det var stormannsgalskap eller naivitet. Hans higen etter makt viser seg også i samtale med biskop Berggrav under varetektsfengslingen. Der innrømmer han at uansett hvem som hadde okkupert landet vårt, kunne han ha tenkt seg å gå inn i samme rolle.

Tragedie

Berglyd forteller om de fire årene i varetekt som ødeleggende for kona og de fire barna.

– Det var en stor urett mot Feyling og den lidende familien. Men de som stilte opp og hjalp, var Ole Hallesby og Eivind Berggrav, som virkelig var rake motsetninger til det Feyling stod for. Berggrav hadde som biskop avsatt Feyling i 1942 og kalt ham en skam for kirken.

Feyling hadde tro på en sterk fører, og en autoritær stat som kunne gjenopprette det demokratiet hadde ødelagt. Han gikk så langt som å betrakte Vidkun Quisling som en slags Messias-skikkelse. – Han beskrev ham som en «en Guds gave til det norske folk». Men overfor det norske presteskapet viste Feyling mer forståelse og opptrådte mer smidig enn Quisling, som var veldig brå. Feyling holdt igjen i mange av sakene der Quisling presset på, og etter hvert ble Quisling misfornøyd med Feyling.

LES OGSÅ: Slik møtte kirken landssvikerne etter krigen

Maktsøkende

– Det er ikke lett å skjønne seg på en personlighet som Feylings, men han søkte seg mot makt, og skiftet lett ståsted. Han beveget seg fra aktiv deltagelse i lekmannsbevegelsen på Vestlandet og over til høyresiden av Oxford-bevegelsen.

Og fra å være leder i Stavanger krets av Israelsmisjonen endte han opp med å utforme forordninger for hvordan man skulle løse jødespørsmålet. En fellesnevner er hans hang til fundamentalisme. Han skrev flere bøker og en av titlene er også en beskrivelse av hvordan han utformet sine tanker: Bibelen er nok for meg.

Teologiprofessor (emeritus) Torleiv Austad møtte Sigmund Feyling i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid om kirken i okkupasjonstiden.

– Jeg var hjemme hos ham, og vi drakk kaffe og hadde lange samtaler. Han viste meg tillit, men var ingen angrende synder. Han tilla staten en guddommelig autoritet, og var kritisk til den demokratiske tradisjonen. Hans valg i 1941 var grunnet i ideologi, men han var også en mann med et sterkt ønske om å komme i maktposisjon, sier Austad.

Kirkeminister Skancke var ­ingeniør, i departementet var det Feyling som hadde innsikt i norsk kirkeliv.

Den relle statsråden

– Feyling var den reelle kirkeministeren, og satt med makten i NS-kirken helt til 1945. I ettertid hevdet han å ha vært en moderator som hadde holdt Quisling tilbake i hva han foretok seg overfor kirken. Men Feyling tok aldri noe oppgjør med nazistisk ideologi, forteller Austad.