Prost sa unnskyld for kirkens angrep på folkemusikken

I mange år har den markante folkemusikknestoren fra Setesdal kjempet for at så vel kirke som bedehus tar et oppgjør med sin historie og ber om unnskyldning for måten folkemusikere er behandlet på. Nå har det skjedd, og Bjørgum kaller det enestående.

Det historiske inntraff søndag 18. august i forbindelse med en friluftsgudstjeneste i Valle i Setesdal. Prost Gunnar Ellingsen hadde talt om tilgivelse og nåde. Etter gudstjenesten fulgte folkemusiker Hallvard T. Bjørgum opp med spill på hardingfele og kåseri. Bjørgum fortalte siden om begivenheten i et leserinnlegg i avisa Setesdølen med tittelen: «Prosten gav kyrkjeleg orsaking for den bannlyste fela».

– Jeg fortalte om tre, fire av de mange som kirke og bedehus har lykkes i å få til å ta avstand fra å spille til dans, og til og med bruken av fela. De fikk redusert livskvalitet og kanskje enkelte ei for tidlig grav. Jeg sa at kirka nok ville ha stått seg på å be om unnskyldning for dette feilgrepet som varte i et par hundre år, skriver Bjørgum.

LES OGSÅ: Ny utgivelse om Dreng Ose skal gi dagens folkemusikere noe å strekke seg etter.

Ba om tilgivelse

Etter at Bjørgum var ferdig, ba prost Ellingsen om ordet.

– Jeg sa ikke mye, men ba om tilgivelse. Det var tydelig at det rørte ved noe. Bjørgum og jeg er blitt kjente, og jeg har tenkt mye på hans ønske om en kirkelig unnskyldning, forteller Ellingsen.

Bjørgum beskriver det slik: «Då stod prosten opp, og for første gong i Noregssoga sa fram unnskyldning frå Den norske kyrkja for feilgrepet eg hadde peika på og freista underbyggje. Eg har nok av sprengstoff på lager i gravtaler, dikt og prosa, som eg har publisert siste ti-åra, og teke til orde for dette i pressa i fire-fem år no. Men aldri før har nokon høgståande geistleg, ein prost, gjeve folkemusikken ei vilkårslaus orsaking. 2000 takk!»

Ellingsen mener det er på tide å be om tilgivelse for måten kirken har behandlet folkemusikere på i tidligere tider.

– Jeg tok ham i hånda på det, og det var en sterk opplevelse, forteller prosten.

Syndens tjeneste

Da Bjørgum i fjor ga ut albumet om mesterspillemannen Dreng Ose, tok han også her i avisa til orde for ønsket om en kirkelig unnskyldning. I albumheftet er det gjengitt en tale holdt av prest Jacob von der Lippe Parelius Frost, ved felevirtuosen og setesdølen Neri Gunsteinson Nesets båre sommeren 1883:

«Herren gav ham en usedvanlig musikalsk evne - og hva kunde den ikke være bleven til, dersom den var bleven utviklet under heldige forhold. Men den misbrugte han i syndens tjeneste.»

LES OGSÅ: Knut Reiersrud opplevde at en sanger ville forlate scenen på grunn av hans demoniske slidegitar.

Forferdelig

– Slik språkbruk er forferdelig. Det svir og har gjort at mange har hatt et ulykkelig forhold til kirka, og det har trolig tatt troen fra folket. Noen mener man ikke kan be om tilgivelse for det andre har gjort. Men jeg må da kunne innrømme at vi har gjort urett mot folk, og da må jeg også kunne be om tilgivelse, sier Ellingsen.

Bjørgum viser også til de 17 spellemenn fra Nissedal som midt på 1800-tallet kastet felene sine på bålet, fordi kristne bygdefolk hevdet djevelen bodde i instrumentet.

Ellingsen forrettet nylig en begravelse der det både var fele og munnharpe med.

– Skal vi være kirke i Setesdal, må vi spille på lag med den sterke kulturen, mener han.

Gjør vondt

Som prest har han også tidligere bedt om tilgivelse for kirkelig uvett. Da han var prest i Sør-Varanger gjaldt det urett mot finske innvandrere.

– Der fikk ikke unger lov til å snakke finsk under konfirmantundervisningen. Det var en del av en fornorskningspolitikk som kirka var med på. Jeg møtte gamle mennesker som fortsatt ikke satte sine bein i kirka av den grunn. Det er noen paralleller i hvordan kirken har behandlet mennesker. Det gjør meg vondt, og da må vi være voksne nok til å beklage og be om tilgivelse, sier Ellingsen.

LES OGSÅ: I dag inntar djevelens instrument kirkerommene.

Hjertetoner

Hans prostekollega Hege E. Fagermoen har også tatt opp Bjørgums anliggende i en artikkel i Luthersk Kirketidene.

– Selv opplevde jeg som prest i Nord-Gudbrandsdalen for bare noen få år siden både forsiktige og forbeholdne forespørsler om å få bruke folkemusikk i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger, og både motstand og takknemlig glede over at den ble brukt. At dansemusikere også ble faste «kyrkjemusikarar», ble tatt i mot som både en sensasjon og en provokasjon, men aller mest som en dyrebar gave som bidro til en tilhørighet til kirken for mange som ikke hadde opplevd det slik før. Å få høre sine egne toner, hjertetoner, i det hellige rommet syntes å skape en åpenhet for det hellige møtet med Gud og mennesker på en ny måte, forteller Fagermoen.