Kultur

Proffdrømmens sosiale barrierer

Skal man lykkes som fotballproff, kan det sosiale spillet være like viktig som det sportslige, viser ny forskning. – Man får kultursjokk, sier tidligere Manchester City-talent.

– Spillerne kan finne på å tisse i sjampoflasken din eller helle såpe i skoene dine, og det er man bare nødt til å le av. Hvis man tar seg nær av det vil man slite med å få innpass i spillergruppa, sier Kim Skogsrud (25).

I dag spiller han midtstopper for Skeid, men som seksten­åring gikk han til nåværende seriemester i Premier League, ­Manchester City. I over to år jaget han spilletid på A-laget sammen med sin tvillingbror Tom.

– Det var mye tøffere enn vi trodde. Vi var vant med at det var lov å feile, men i England blir du brutt ned hvis du gjør noe feil. Det hjalp å ha broren sin på ­laget, men vi fikk ingen hjelp av ­trenerne til å håndtere motgang, sier han.

Hva som skal til for at ­talenter som Skogsrud-tvillingene skal nå målet, har idrettsforsker ­Øystein Røynesdal og ­kollegiene på ­Norges Idrettshøgskole ­forsket på.

– Det som overrasket oss mest var hvor viktig det sosiale og ­kulturelle spillet var, sammenlignet med å prestere sportslig, sier Røynesdal.

Viktig håndtrykk

For å ­finne ut av hvilke forhold som ­på­virker overgangen fra junior til senior intervjuet Røynesdal ­utviklingstrenere i åtte klubber i Premier League. Akkurat hvilke ­klubber vil han ikke si – bare at de alle er kjent for å være gode på ­talentutvikling.

– Trenerne snakket om ­hvordan spillere som ikke ­lærte seg de uskrevne reglene ­kunne havne på minussiden før de i det hele tatt hadde vist hva de kunne på banen, sier Røynesdal.

Unge talenter må gjerne vise seg frem på rekruttlaget før de får trene og spille for A-laget. Får de sjansen, gjelder det å ikke dumme seg ut. Hverken på ­banen eller i garderoben.

– En uskreven regel kunne være at man skulle se ­treneren i øynene når man ­håndhilste, noe som i enkelte fotball­miljøer i England er et tegn på ­respekt. Men i noen karibiske og ­afrikanske land er det respektløst å se autoriteter i øynene – så de spillerne så gjerne i bakken i stedet.

Med en slik feil kunne ­spillerne havne i et uføre de ikke kom seg ut av. Dermed forsøkte ­utviklingstrenerne så godt de kunne å forberede spillerne på de kulturelle og sosiale kodene.

– De snakket om det å vise ­respekt på og utenfor banen som to ulike ting. På banen skulle man ikke vise noe ­respekt, mens utenom banen var det eksempel­vis viktig å vise respekt for hverandre, andre kulturer og ­religioner. Dette kunne være en vanskelig balanse for noen – å tilpasse seg det sosiale og samtidig møte prestasjonskravene på banen

Røynesdal forteller at to av ­trenerne sammenlignet det å overleve i A-lagsmiljøet med dyreriket.

– Man skulle se ut som en stolt løve, ikke en nervøs kattunge, sier Røynesdal.

LES MER: Mohammed Salah: Liverpools muslimske helt

Krigermentalitet

Seksten år gammel skulle Skogsrud forsøke å knekke de sosiale kodene i et konkurranse- og prestasjonsrettet miljø.

– Det var beintøft, det skal jeg love deg. Man får kultursjokk. Alt handler om å prestere og kun det beste er bra nok – ingen kjære mor. Det er ikke noen selvfølge at man er tøff nok til å takle det miljøet med den oppveksten man har i Norge.

Hadde spillere som kom fra tøffere kår en fordel, sånn sett?

Ja det tror jeg faktisk. Du må ha den krigermentaliteten.

Skogsrud mener veien til ­A-lagsspill henger tett sammen med trivsel. For å trives må man få innpass i spillergruppa, 
­mener han.

– Hvis du ikke trives, er det ikke lett å prestere, og da er det så klart en fordel å komme inn i spillergruppa. Det blir en fin balanse mellom å være ­ydmyk utenfor banen, og samtidig ­prestere og ta plass på banen, sier han.

Mental helse

Da Stig Inge Bjørnebye ankom Liverpool i 1992, var realiteten en annen enn i dag. På den tiden ble det ikke sydd puter under armene på spillerne.

– Beskjeden var: «Suit yourself son. Training is tomorrow», sier han.

Etter endt spillerkarriere har Bjørnebye vært trener, jobbet med talentutvikling i Norges Fotballforbund og gitt ut boka Løsrivelse om sine mentale ­utfordringer i karrieren. I dag er han sportslig leder i Rosenborg, og er opptatt av at unge spillere må være nysgjerrige, ydmyke og tålmodige for å lykkes.

– Dessverre er det færre og færre som er det. I England er det en ganske brutal virkelighet, og jeg er opptatt av at de som når lengst har en ­mentalitet som ­takler det. Det er en fare for at man hele tiden måler ­omgivelsene sine og ikke seg selv. Den tankegangen vil være sårbar for motgang, sier han.

Samtidig er ikke idretten flink nok til å ivareta mental ­helse, ­mener Bjørnebye. ­Mentaliteten som skal til for å lykkes i ­Premier League kommer ikke ­nødvendigvis av seg selv.

– På det området tror jeg ­idretten har et stort svart hull med forferdelige mørketall. Her må vi også se til bredde­idretten som skal være en inkluderingsarena der man skal bygge opp selvtillit og mestringsfølelse. Mental trening har ikke vært prioritert i fotballen som et anerkjent og viktig fagområde lenge, men det er tidsspørsmål før det blir innført som en selvfølgelighet på toppnivå, også i Norge.

LES MER: Fotballsupportere avviser at voldektstiltalt ble mobbet

Fredagsbønn

Skogsrud-­tvillingene fikk aldri sjansen i Manchester City. Etter to år gikk turen til Glasgow Rangers i ­stedet. Nåværende Vålerengaspiller Abdisalam Ibrahim, fikk derimot trene mye med A-laget og spille én kamp.

– Det er ingen som liker at det kommer en unggutt for å ta ­plassen deres, men det er ­uansett god stemning fordi man er et lag. På trening var det utrolig mye engelsk «banter» (spøking og småerting, red.anm.), men jeg ble med på det med en gang. Sånt liker de. Du må bare spille med.

Ibrahim tror det var en fordel i overgangen til A-lagstroppen at han er så sosial. Hver morgen gikk han rundt i garderoben og håndhilste på troppen han hadde blitt en del av. Skulle noen på kino, slang han seg alltid med.

– Jeg var heldig, for jeg ble kjapt en del av den gjeng med Abdul Razak, Kolo Toure, ­Adebayor og noen flere. Toure var også flink til å sette i gang fredagsbønn.

I dag er unggutter som ­Martin Ødegaard, Kristoffer Ajer og Sander Berge eksempler på vellykkede overganger inn i ­A-lagstropper i store ­utenlandske klubber.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur