Prestens to ord: Aldri alene

Noen husker ham for hans vilje til å pusse et båtvrak til skinnende mahogny. Andre for hans uteliggernetter. Mange har krøket seg i latter for hans slagferdige replikker og elleville anekdoter. Hans salmer klinger med. En bunn ærlig vilje til å åpne skulte rom i sin selvbiografi, har truffet mange som selv har vaklet gjennom troslivet. I Min tro-intervjuet i Vårt Land insisterte han på å sette parentes rundt min tro; det var kirkens tro som bar.

To ord sitter

Men flest mennesker kjenner ham for hans prekener. Presten Anne Marit Riste i Molde gikk i mange år i Uranienborg kirke i Oslo og tror Kolnes er den presten hun har hørt flest prekener av.

– Og jeg tenker på hva som er igjen i meg etter alle de prekenene: Det er to små ord - som rommer en stor virkelighet: Aldri alene. Nesten uansett hva som var tekst for dagen, så var det dette han hadde på hjertet.

Saken fortsetter under bildet

Når Riste nå ser tilbake på ti år som prest, vet hun at Kolnes var med å forme hennes oppdrag.

– Jeg trengte det da. Og trenger det nå. Nå er det min tur - til å gi de to ordene videre. Det tenker jeg fortsatt - selv om prestekjolen nå henger innerst i skapet på ubestemt tid, skriver hun.

– Jeg kjente ham aldri. Men jeg likte at han virka sky og litt utilpass, at han lukta røyk og at han visste hva nerver var. Det var nerve i det han formidla også - fordi det var hardt tilkjempa - erfart, levd, prøvd, sier hun.

Håpsteologi

Notto Thelle ser på vennskapet med Kolnes som en stor gave selv om de ikke var omgangsvenner.

– Hver gang vi møttes, fornemmet jeg et nært vennskap. Det kan skyldes en felles bakgrunn som misjonærbarn med røtter i Kina. Men det viktigste var kanskje gjenkjennelsens glede over å møte noen som forente sitt oppbrudd fra ferdigtygde trosformuleringer med vilje til troskap mot tradisjonen, sier Thelle.

I en lengre brevsamtale mellom de to i Vårt Land for noen år siden, skrev Kolnes om en av Thelles bøker at han brukte «egne angstkilder som drivkraft mot en større tro».

– Da tenkte jeg at han visste hva det dreide seg om. Jeg fornemmet at hans åpenhet for angst, ensomhet og lengsel, de «skjulte rom» i oss, var en viktig kilde til hans egen livstolkning. Han holdt fast på troen ved å gjøre opprør mot de lettvinte svarene, og søkte å formulere svar i spenningen mellom ordene og stillheten, sier Thelle.

Kolnes kunne dvele så mye ved tilværelsens tunge og mørke sider at Thelle nesten kunne bli motløs.

– Men han var båret av en håpsteologi som bekjente at skaperen har merket verden med sin signatur og ikke slipper taket. Og troen på at mennesket er skapt i Guds bilde, gjorde det mulig for ham å tro på at selv det som er herjet og ødelagt, kan gjenopprettes. Derfor kunne han beskrive en krise som «et lykkelig øyeblikk av personlig sammenbrudd». Det er vel noe av det den hasidiske mesteren Baal Shem Tov påstår: «Intet er så helt som et sønderknust hjerte.» Han våget å være usensurert og ærlig. Og slik kom han nær mange mennesker, sier Thelle.

Hyttedåpen

Cathrine Krøger sier vennskapet med Kolnes har satt dype og varige spor. Krøger er sykepleier og litteraturkritiker i Dagbladet.

– Han var en nær venn av faren til mine barn, Sven Kærup Bjørneboe. Gjennom årene satt jeg stor pris på vennskapet med Ralph og familien hans. Han var en sjelden og omsorgsfull mann, og det er særlig en hendelse som forteller mye om Ralph, sier hun.

Saken fortsetter under bildet

For tjue år siden hadde hun og Bjørneboe besøk av Ralph på Skåtøy, der begge familiene har hytte. Paret hadde fått datteren Dagny, og foreldrene var ikke helt enige om hvordan dette skulle foregå. En stor, kirkelig seanse var ikke planen.

– Kan du ikke bare døpe Dagny, spurte Krøger. Ralph nølte. Han var ikke en mann som tok lett på prestegjerningen og var nøye med det seremonielle. Etter å ha reist hjem og tenkt seg lenge om, ringte han og sa ja.

Den lille familien rodde bort med dåpsvann fra hyttebrønnen i en melkebøtte. Dagny var iført en dåpskjole lånt av en av de fastboende.

– På brygga stod presten Ralph klar sammen med menigheten, som bestod av sønnen Joachim og en venn av ham. i hytta hadde Ralph ommøblert stua til et kirkerom, som skulle stemme med det sakrament en dåp er. Joachim og vennen var sølvgutter. De sang så vakkert og Ralph spilte orgel. Krøger vil aldri glemme høytiden da Ralph sto der og rislet brønnvannet over Dagnys hode. Han hadde til og med tatt båten inn til Kragerø for å kjøpe et lite sølvkors i gave til henne, forteller Krøger.

Hun beskriver Kolnes som en lyttende og klok mann. En som hadde hatt en svært spesiell barndom, og som ikke la skjul på at livet kunne være vanskelig. Som var klok og flink til å lytte.

– Han hadde både en strenghet og en varme ved seg. Mye humor også. Man kunne si hva som helst til ham - både kristelig og ukristelig. Mellom oss tror jeg han satt vel så mye pris på det siste, ler Krøger.

Ujålete

Kantor Inger Lise Ulsrud har jobbet sammen med Kolnes i Uranienborg menighet og opplevde at han møtte kirkemusikerne med stor respekt og ga dem stort rom.

– Umiddelbart tenker jeg på ham som en ujålete og skvær person. Hans erfaringer, ingenting var ham fremmed, gjorde ham klok. Samtidig var han beskjeden og uselvvisk på egne vegne.

Saker fortsetter under bildet

Når det gjaldt gudstjenestefeiringen opplevde hun ham som uredd og nysgjerrig på å ta i bruk nye ting.

– Alltid klar til å gå utenfor, nesten gal i måten å være. Han kunne komme med de morsomste innspill, som å bruke skarptromme for å markere puls og drivkraft i messen. Han var samtidig både radikal og tradisjonell.

Kolnes kom til Uranienborg fra den kirkelige fornyelsen i Gamle Aker kirke. Med seg hadde han full pakke, og menigheten tok imot ham med raushet.

– Men i Uranienborg ble formen likevel en annen. Det var utrolig morsomt å feire messe med ham på grunn av hans begeistring. Han hadde en barnlig glede av det å feire messe. Noen ganger gikk det over stokk og stein, da kunne vi le av det etterpå, forteller Ulsrud.

• LES MER:

• Notto og Ralph brevveksler om troens vei

---

Ralph Ditlef Kolnes

• Født 1937, døde 19. september 2020.
• Prest, forfatter og salmedikter.
• Kolnes skrev den religionspsykologiske fagboken Åpenbaring og opp­levelse, Luther forlag (1978)
• Han skrev fire romaner: Røtter i sten, Luther (1980), Splinten og bjelken, Luther (1982), Sangen om Maja, Luther (1983) og Benjamin, Cappelen (1984)
• To essaysamlinger: Kjærlighetens asyl og religionens ofre, Atheneum (1987) og Myten om det velintegrerte menneske, Genesis (1998).
• Den siste boka var selvbiografien Skjulte rom: en troshistorie Verbum (2009).

---