Religion

– Pressen kan overdrive religionens relevans

Norske medier vier religiøse stemmer altfor mye oppmerksomhet, mener samfunnsdebattant. – Ikke nødvendigvis et tegn på at religion blir viktigere for folk, sier forsker.

«Fri oss fra religiøst preik!». Det skrev Marianne Sunde nylig i et leserinnlegg i Aftenposten, der hun kritiserer avisen for å gi altfor mye plass til religiøse stemmer.

Hun nevner biskop Per Arne Dahls kronikk i etterkant av Nice-terroreren som eksempel på dette, i tillegg til informasjonslederen i Misjonssambandet, Espen Ottosen, og de muslimske skribentene Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq. Sunde mener religion er en privatsak og etterlyser «ei avis med nyheiter og innsiktsfulle allmenngyldige kommentarar».

Bare i sommer har mediene vært fulle av saker om bedehus på salg og hvorvidt skoler skal åpne opp for bruk av burkini, heldekkende badedrakt.

LES OGSÅ: Sier ja til burkini


For meg som ateist og ikke-troende blir det vanskelig å diskutere for eksempel homofili og abort med utgangspunkt i religiøse dogmer. Skal jeg motbevise det som står i Koranen eller Bibelen?

Aksel Braanen Sterri, kommentator i Dagbladet


Urealistisk

– Dekningen av religion går opp og ned, men for tiden knyttes mange konflikter til religion. Det fanger pressens interesse.

Det sier Knut Lundby, professor i medievitenskap ved Universitet i Oslo og leder for et forskningsprosjekt om religion og medier. Han er skeptisk til ønsket om en religionsfri mediedekning der religion behandles som en privatsak, og mener et slikt ønske i seg selv er en del av debatten rundt religion i dagens samfunn.

– Så lenge religion er en del av våre samfunnsinstitusjoner, for eksempel i form av statsstøtte til trossamfunn, trenger vi kritisk dekning av religiøse aktører. Religion vil alltid gripe inn i offentlig liv, og det må mediene følge opp.

Lundby presiserer at en ikke må forstå økt mediedekning av religion som uttrykk for at stadig flere blir religiøse. Snarere tvert i mot, en mulig grunn til at religiøse aktører som prester og imamer må forsvare seg i mediene er at deres autoritet ikke lenger tas like for gitt som tidligere.

– Den økte oppmerksomheten rundt religion kan bety at det er mer kontroversielt enn tidligere, sier medieforskeren.

LES OGSÅ: Derfor forlater de kirken

Gud er ikke død

Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, er enig i at det så absolutt er mer religion i mediene nå enn tidligere, fordi det ofte brukes som forklaring på ulike fenomen.

– Ikke minst gjelder dette for forståelsen av etniske minoritetskulturer. Mediene løper jo til Islamsk råd eller imamer hver gang noe skjer. På denne måten risikerer en å skape en mer religiøs virkelighet, ved å gi religion mer oppmerksomhet enn hva som faktisk er tilfelle.

Ifølge Endsjø blir ikke norske prester kontaktet på samme måte som imamer, hvis etnisk norske ungdom foretar seg et eller annet.

– Burkini handler for eksempel ikke bare om religion, men henger også sammen med generelle tendenser blant norsk ungdom knyttet til hvordan de forholder seg mer negativt til nakenhet.

LES OGSÅ: Vil trene uten guttas blikk

Problematisk religion

Kommentator i Dagbladet, Aksel Braanen Sterri, er glad for spørsmålene som Sunde tar opp i leserinnlegget sitt, og etterlyser en større debatt knyttet til hvilke argumenter vi anser som gyldige i det offentlige ordskiftet.

– Religiøse mennesker må få lov til å diskutere seg i mellom hvorvidt homofili er synd eller om abort skal være lovlig eller ikke. Men det blir absurd at vi alle skal diskutere med utgangspunkt i hva de mener at Gud har sagt.

Han er bekymret for at en legitimerer teologiske argumenter i det øyeblikk de bringes inn i den offentlige debatten.

– Det er problematisk å ta den religiøse diskusjonen i allmenne medier, fordi dette sender ut signaler om at slike argumenter er gyldige i utformingen av lover og politikk, sier kommentatoren.

LES OGSÅ: Trekker anmeldelsen av religionskritikk

Borgerlig offentlighet

I praksis kan det ifølge Braanen Sterri være vanskelig å vurdere hva slags type argumenter som skal være gyldige i det offentlige ordskiftet. Han er redd for at diskusjonen fort opphører hvis en viser til religiøse tekster, fordi folk ikke kjenner seg igjen i argumentene som brukes.

– For meg som ateist og ikke-troende blir det vanskelig å diskutere for eksempel homofili og abort med utgangspunkt i religiøse dogmer. Skal jeg motbevise det som står i Koranen eller Bibelen?

Han trekker frem sosialfilosofen Jürgen Habermas' ideal om at det beste argumentet skal vinne frem, og ser for seg to modeller for den offentlige debatten.

– Vi kan enten bli enig om at alle kan slå hverandre i hodet med påstander og lover basert på våre ulike livssyn, eller vi kan bli enige om at vi bare tar i bruk sekulære argumenter når vi utformer lover og diskuterer oss imellom. Vi ofrer muligheten til å dominere andre, i bytte mot beskyttelse mot overgrep.

Braanen Sterri er ikke i tvil om at han foretrekker den siste modellen.

LES OGSÅ: Tror mer på melk enn på Gud

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion